Gud er best!

Jeg takker Gud for et utrolig bra år, og gleder meg til å tre inn i et nytt! Steike så mye Gud har å vise :D

Glede!

Det var siste dagen min på jobb i dag. I hvert fall for en god stund. Neste uke har vi ferie, deretter reiser vi til Laos for å få nytt visum, så er det infield i Hua Hin og til slutt to uker i Nan med engelskundervisning og annet diverse. Jeg skal ikke tilbake på jobb før i februar. Og jeg synes det er trist. Jeg kjenner det er vondt å si farvel til de små barna, selv om det bare er for halvannen måned. Jeg begynner å grue meg til April. Når jeg må si farvel for siste gang.

Da jeg reiste fra Norge var jeg redd jeg bare kom til å lengte hjem og at jeg ville telle ned for hver måned som gikk. Det er annerledes nå. Jeg føler månedene går altfor fort og at vi snart har vært her halve oppholdet er helt snålt rett og slett. Tidligere har jeg nesten ikke visst noe om Asia og kulturen her, men nå har Thailand fått en stor plass i hjertet mitt.

Jeg liker Thailand.
Men når det er sagt så liker jeg Norge også.
Jeg har rett og slett altfor mye å glede meg over!
I tillegg kommer familien på besøk om to dager. GLEDE!

Noen bilder fra de siste dagene:

Raketter og stor feireing av kongens bursdag(både på bursdagen og en uke senere).

Ungene på Home of Praise er rett og slett bare herlige!

Før...

Etter vask og stell

Julepynt i Thai-stil.

Julefeiring og farsdag-feiring. De er kledd i rosa pga kongens bursdag.

Ungdommen fra kirka hadde ansvar for lovsangen.

Å lede en maurtue

De kravler i vei på rekke og rad. Alle går samme veien. Du ser at maurene er på vei mot en felle. Du begynner å skrike at du de må snu, men de hører ikke etter. Det nytter heller ikke å overtale en og en, for de forstår ikke hva du sier og skjønner ikke hva som er galt. Du får en idé og legger et hinder i veien, men rett som det er finner maurene veien rundt dette hinderet og er igjen på vei mot fella. Hva skal du gjøre? Hvordan kan du redde maurene? Det finnes mange svar. Det gjelder bare å finne den måten som funker. Det kan ta sin tid...

Jeg snakker norsk. Thaiene snakker thai. Noen ganger føler jeg thaiene er små maur som kryper i feil retning, men jeg klarer ikke å si det til de.

Bordtennis

Jeg liker å spille bordtennis. Jeg har ikke noe imot å tape, men jeg vil helst vinne.

I går spilte jeg bordtennis på Lovsangshjemmet. Jeg spilte med ei jente på rundt 5 år. Det ble ikke akkurat mye spill. Jeg ble etter hvert mer og mer lei. Ballen gikk over bordet en gang, men kom ikke i retur. Det skjedde om og om igjen. Jeg prøvde å vise hvordan hun skulle spille, men det hjalp lite. Ballen lå mer på bakken enn den spratt på bordet. Det var varmt og jeg var trøtt. Jeg måtte stadig vekk plukke opp bordtennisballen fra bakken og når jeg hadde ekstra flaks så landet den under bilen, som da endte med at jeg måtte legge meg ned på den støvete, skitne veien og gripe etter ballen. Jeg orket snart ikke å spille mer.

Men plutselig begynte jeg å tenke på denne jenta jeg spilte med. Hun var ivrig hele tiden. Hun smilte av glede hver gang hun traff ballen(selv om den gikk motsatt vei enn planlagt). Hun løp etter ballen når den datt på gulvet på ho sin side. Etterhvert overtok hun jobben med å hente ballen under bilen, og hun gjorde det med et glis. Det begynte å gå opp for meg hvor mye dette betydde for denne jenta. Og jeg ble inspirert av hvor ivrig hun var. Jeg begynte å kose meg og smile selv. Selv om det fortsatt var varmt og like lite spill, så ble det mer og mer morro. Så jeg ble nesten litt sur når to gutter kom og ville overta. Den lille jenta på fem år gav meg en lekse.

Takk for kampen! Gleder meg til neste gang :)

Har dere pyntet til jul?

Jeg fikk spørsmål om vi hadde pyntet noe til jul i leiligheten. Svaret er ja. Vi har en julekalender hver... i kjøleskapet.

Jul i Thailand. En julaften i fly på vei til Krabi. Adventstid med 30 grader og sol... Jeg lurer på hvordan denne jula blir. Jeg kjenner jeg kommer til å savne mye i Norge i denne tida. Juletrær, snø, juleserier på tv, juleshopping og spesielt vitnesbyrd- og lovsangsmøte i kirka på lillejulaften. Det er tradisjoner som gjør at julestemningen strømmer på. Disse tradisjonene blir borte i år og jeg synes det er litt trist. Men samtidig så blir det spennende å oppleve noe nytt, og kanskje setter jeg enda mer pris på tradisjonene neste år.

Jeg er veldig glad for at familien min kommer ned hit i jula. Og selv om denne jula blir veldig annerledes, så kan vi allikevel bruke dagene på å feire. Feire at Jesus ble født og det gode budskap. Jesus lever i Norge, men også i resten av verden :)

Ønsker dere en god adventstid!

På julebasar med den svenske kjerka, hvor vi fant et norsk juletre! :)

Hun smilte

Det var få barn på lovsanghjemmet i går. Jeg satt meg ned ved bordet sammen med Meew. Meew er 7 år. Hun hadde på seg en altfor stor skitten kjole som hun hadde bundet sammen på toppen for at den ikke skulle dette av. Både armene og beina var fulle av myggstikk, arr og sår. Kroppen var spinkel og øynene sultne på oppmerksomhet. Hun satt og tegnet en løve. Når hun var ferdig sa jeg at den var fin. Hun smilte.

I det siste har jeg tenkt en del på livet til de som bor i slummen. Finnes det noen framtid? Er det noen som klarer å komme seg vekk og få en bedre tilværelse? Jeg ble sittende å snakke med Arne, en misjonær her i Thailand, om dette og svaret var både godt og vondt. Ja, det er folk som kommer seg ut av slummen, men det er dessverre få. Lovsangshjemmet tar imot barn fra 0,5-3 år. Deretter kommer de fleste til Immanuel Day-Nursery(der jeg jobber). Her er alderen 2,5 - 6 år. Barna lærer hvordan de skal oppføre seg, lese og skrive. De leker og har det gøy sammen, og jeg må si jeg er imponert over engelsknivået til fem-åringene i klassen min. På grunn av dette får barna et grunnlag som gjør at de lettere kan følge med når de begynner på skolen. Å kunne snakke engelsk er veldig viktig og en ressurs få thaier har. Det er ofte gjennom engelskkunnskapen at slum-barna får plass på videre utdanning. NMS hjelper også til med støtteordninger og stipend så det er en mulighet for de fattige små barna.

Så jeg er glad for at jeg kan si at arbeidet vi gjør her i Thailand hjelper. Ikke bare blir barna forberedt til skolegang, men de får masse kjærlighet og oppmerksomhet som de kanskje ellers ikke ville fått. Det er godt å se håp i de mørke gatene.

Meew så opp på meg og sa et eller annet på thai. Jeg skjønte ingenting, men gav henne et smil tilbake. Meew er ei glad jente som sprer glede på Lovsangshjemmet. Hun møter alltid opp og koser seg med de andre barna der. Jeg håper framtiden til Meew kan smile tilbake til henne...

All I need is You!

Ut av komfortsonen

Har du noen gang lest en tekst for så å bli skikkelig inspirert og rørt? Har du noen gang endret holdninger etter du har lest noe? Prøvd å forandre livet fordi du vil gjøre noe godt?

Selv har jeg en tendens til å lese mye bra og så tenke at dette skal jeg være med å kjempe for. Jeg blir skikkelig gira og tenker på alt som jeg kan gjøre og hvordan. Problemet mitt er at de tankene aldri går i oppfyllelse. For sannheten er at det frister mer å bare nyte livet og være fornøyd med sånn som jeg har det.

Noe jeg har innsett her i Thailand er at det er mye bedre å gjennomføre det man tenker. Da blir man enda mer gira og får ny energi ved å se at det hjelper. Jeg er i Thailand. 13 timer med fly og en drøy time med bil fra sofaen i stua. Jeg vil kalle det et lite steg ut av komfortsonen. Men jeg oppdager at jeg fortsatt føler meg helt trygg. Jeg har ikke hatt noen ekstremt store utfordringer enda og jeg tror kanskje jeg fortsatt prøver å holde meg unna de.

Saken er at jeg sitter her i Thailand, og jeg ser at arbeidet jeg gjør hjelper og jeg får mye ut av det selv. Men jeg gleder meg til å komme til Norge, og hoppe enda lengre ut av komfortsonen. For det er der hvor alle kjenner meg, der alle snakker samme språk og der alle helst vil klare seg selv. Tør jeg stå fram med det jeg tror på foran en fremmed i Norge? Tør jeg spre det gode budskap hvor det virkelig trengs?

Jeg vil prøve! Vil du prøve med meg?

"God's love will never fail"

En normal dag i Bangkok

Klokka ringer. Jeg lister meg ut av rommet i håp om å ikke vekke Mari. Morgenstell og frokost, så er jeg klar for jobb. Klokka er 08.30. Jeg går ned første trapp og befinner meg i klasserommet som jeg jobber i. Ungene på 5 år kommer springende mot meg og roper «Phi Lincii»(thai-navnet mitt med ordet for eldre «phii» foran). Jeg smiler og kjenner en glede over at jeg får være med disse barna. I løpet av skoledagen er det leking, fellessamling med flaggheising og kongesangen, undervisning(jeg har litt engelskundervisning), mer leking og deretter mat. Når lunsjen er servert er jeg ferdig på skolen. Jeg spiser lunsj med kokken, går så opp et par etasjer og befinner meg i leiligheten. Fire timer fri før neste jobb går(som regel) til pensumlesing og andre produktive ting som må gjøres.

Klokka er 15.15 og jeg rusler av gårde mot min andre jobb. Jeg tar snarveien gjennom slummen og over elva. Søpla ligger strødd og jeg kjenner kloakkstanken stikker i nesa. Husene er ikke hus, men små skur. Jeg får en påminnelse på hvor fattige de barna jeg treffer virkelig er. Et kvarter senere er jeg fremme på jobb. Lovsangshjemmet lyser litt opp med sin grønne farge blant det ellers gråe nabolaget. Ungene kommer springende mot meg og roper «Phi Lincii». Jeg klarer ikke la være å bli glad i disse barna. Her er aldersgruppen alt fra 4-15 år og vi har forskjellige aktiviteter som leking, tegning, musikk, bordtennis, bingo og en del aktiviteter som foregår på engelsk for at ungene skal lære det. Timene suser av gårde og plutselig er klokka seks. Jeg er ferdig for dagen. Sammen med Mari tusler jeg hjem. Vi tar omveien ved hovedveien for å være på den sikre siden. Kveldene går til filmtitting, kveldsmat, pensumlesing og annet kos. Klokka blir ti og jeg er trøtt(til en forandring fra Norge).

Lovsangshjemmet

På mandagene er dagen litt annerledes. Da jobber Mari og jeg på Nådehjemmet. Det ligger et stykke unna og vi tar derfor taxi til jobb. Her starter dagen klokka åtte. For tiden er det 4 mødre og 3 gravide på hjemmet. Oppgavene våre består i å være sammen med de som er der. Vise de støtte, kjærlighet og at vi vil bli kjent med de. Vi skal også ha litt engelskundervisning. Klokka tolv er det lunsj og vi spiser sammen med de. Har planer om å lage noe norsk til de en gang, så det blir spennende å se hvordan det blir tatt imot. Jobben er ferdig klokka fire, men vi kan være der så lenge vi føler for.

Jeg er veldig takknemlig for at jeg er her og får gjøre det jeg gjør. Selv om jeg kjenner hjemlengselen i blant, så vet jeg at jeg kommer til å se tilbake på dette halvåret som noe helt spesielt. Jeg har noen fantastiske folk rundt meg av både misjonærer, lærere og venner. Jeg takker Gud for at jeg har det så bra og for alt jeg får oppleve. Jeg har så mye å lære!

Barna på lovsangshjemmet overtok kameraet mitt og tok noen bilder:

We can change the world!

Men når jeg ser rundt meg...

Jeg plugger høreproppene i ørene. Lener setet langt bak og trer teppet godt om meg. Puta ligger tett plantet mot bakhodet mitt og jeg blir søvnig. Jeg befinner meg i nattbussen fra Mukdahan til Bangkok. Det er en helt annen type buss enn de jeg har tatt tidligere i Thailand. Komforten er ikke til å klage på og jeg vil nesten si bussen er hakket bedre enn norsk standard. «Dette er livet» tenker jeg først, men jeg tenker videre... Hvorfor sitter jeg på denne flotte bussen? Hvorfor har jeg ikke endt opp på en gammel thailandsk lokalbuss igjen? Svaret er at jeg har penger til denne komforten. Og om jeg liker det er jeg ikke helt sikker på. Selvfølgelig skal vi unne oss noe godt iblant. Men jeg skammer meg litt over hvor ofte det blir. Nå sitter jeg i en nyopppusset leilighet. Vi har fått trykk i dusjen og airconditionen er på. Jeg var ikke helt forberedt på dette. Jeg hadde ikke trodd at jeg kom til å mislike at jeg har det så bra. Men når jeg ser rundt meg og ser hvordan de lever her, så smaker plutselig ikke isen på Swennsens isbar noe godt lenger...

Mukdahan - bare navnet får meg til å smile!

Mukdahan, en perle nord i Thailand. Jeg har virkelig fått sansen for denne lille, men koselige byen. I morgen reiser vi til Bangkok og på mandag starter arbeidet. Jeg gleder meg veldig til å begynne med det jeg kom til Thailand for, men jeg må si det er trist å skulle forlate Mukdahan.

Føler jeg på ny reiser fra det kjente og kjære hvor jeg har det trygt og godt. Jeg har fått en fast hverdag her og trives med den, nå må jeg starte på nytt og planlegge en ny hverdag. Men Gud er med meg til Bangkok også, og jeg gleder meg til alt han har å vise og lære meg. Mukdahan, vi ses nok snart igjen...

Takk til:
- aerobic-instruktørene i parken
- Good Mook for vestlig tilflukt
- Monooy og hennes måte å gjøre thai-undervisning spennende på
- tuk-tuk sjåførene som kjørte oss til målet uansett om de visste veien eller ikke
- kjerka og menigheten som har tatt oss så godt imot.
- Benjamin og Sarah for å gi meg et svært positivt syn på dansker
- Kine og Kari for noen fantastiske morgenstunder: Jogging og Starbucks-kaffe!
- misjonærene for alt de har gjort for oss
- markedet for gode matopplevelser
- Ragnhild for labbeentusiasmen
- Team Thailand for mange gode stunder sammen
- Gud for et minne for livet!


Brødre som nyter utsikten sammen


Nydelig natur i Mukdahan nasjonalpark


Ragnhild på den daglige labbeturen til skolen


Middag med misjonærflokken. Fantastiske folk!


Lagde kratonger som man skal sette ut på vannet med lys i. Er en buddhistisk tradisjon.


Siste dag på språkskolen


Team Thailand og Monooy(språklæreren vår)

Virkeligheten

Jeg sitter i senga mi. Under en god og varm dyne. Lyset er på og døra er låst. Utenfor står vakta og passer på hele natta. Jeg er trygg.

Hva skjer utenfor murene til hotellet? Hvor mange uskyldige barn blir misbrukt akkurat nå?
Vi lever midt i det. Vi vet om det. Vi hører om det. Hvorfor ser vi det ikke?

Vi vil ikke se det...

Kultursjokk?

Det er så mye jeg misliker med denne kulturen. Så mye som jeg gjerne skulle forandret på. Det er altfor masse som gjør meg trist og lei. Av og til blir jeg rett og slett utrolig irritert. Men tro ikke at jeg snakker om den thailandske kulturen. Nei, jeg snakker om vår kultur! Den egoistiske kalde norske kulturen.

Nå har jeg vært i Thailand i en måned. Tida har rent av gårde og jeg sitter igjen med et veldig positivt syn på kulturen her. Selvfølgelig er det ting jeg reagerer på her også, men alt i alt liker jeg thaienes tankegang. De er så mye mer fornøyde med det de har, selv om de nesten ikke har noe. Vi har virkelig mye å lære...

Jeg var innom vg.no i dag. Svineinfluensaen ser ut til å være enhver nordmanns største frykt. Men hva er dette å skrive opp og ned om? Er Norge blitt blinde for verdenen rundt? For hver person som dør av svineinfluensa, dør 1000 personer av fattigdom. Hvor bør da fokuset være? Er det riktig at Norge bruker flere millioner på å bekjempe svineinfluensaen, istedenfor å bruke ressurser på å hjelpe de som virkelig trenger det?

For hver person som dør av svineinfluensaen
har 1000 barn dødd av fattigdom.
(tekst hentet fra nyhetsspeilet.no)

Jeg er lei av kulturen vår! Lei av at vi klager på alt. Nå klager jeg til og med på kulturen vår... Vi lever i et av verdens beste land å bo i, men allikevel er vi ekstremt kravstore. Vi hungrer etter alt det materialistiske, når sannheten er at det ikke er det vi trenger. Vi klarer ikke sette pris på kjærligheten mellom mennesker og det som virkelig betyr noe.

En ting jeg liker her i Thailand er at man ikke skal vise sinne, for ingenting løser seg på den måten. Jeg liker at jeg kan være positiv! Hvis ting ikke går som planlagt er det ikke noe anna å gjøre enn å smile. Det vil jeg ta med meg tilbake til Norge.

Jeg tilhører selv den norske kulturen. Jeg ser at jeg klager over små ubetydelige ting og ikke alltid setter pris på det som betyr noe. Men jeg ønsker så inderlig å forandre meg. Jeg prøver å se med stor glede på det jeg har, istedenfor å alltid ønske mer. Jeg har en fantastisk kjæreste, en kjærlig og god familie og utrolig mange herlige venner. Men best av alt: Jeg har en Far som alltid passer på meg! Jeg har alt jeg trenger og mer enn det. Takk, kjære Far, takk!

Takk for en "bra" tur!

Jeg kjenner gleden begynner å boble fram i kroppen. Smilet vokser, og øynene stråler av glede. Jeg klarer ikke å få fram den utrolig spennende følelsen jeg kjenner med ord og starter å vifte villt med hendene. Planen er klar: Jeg skal til Vietnam!!!

Dette var følelsen jeg hadde på fredag. Sekken var pakket og jeg var klar. Klar for et nytt og spennende eventyr. Fire norske jenter som skulle på helgetur til Laos og Vietnam. En unik mulighet som vi ikke kunne la gå til spille. Hoi An var den perfekte byen og vi gledet oss til å bade på stranda, sykle i gamlebyen og kanskje til og med få sydd en kjole hver...

Turen er i gang. Alle er i godt humør og ser positivt på helga. Vi tilbringer fredagen i Laos og leker morsomme leker for at tida skal gå. Så setter vi oss på nattbussen til Vietnam. Selv om bussen er i lokal standard, dvs. skitten, gammel og med stor mangel på dempere så betyr ikke det noe, for vi er nemlig på vei til Vietnam og da er det absolutt verdt de ukomfortable timene i bussen. Gjennom vinduene fra bussen ser vi den vakre og idylliske naturen i Vietnam. Det er frodig og grønt. Elvene samler seg og danner vakre fossefall. Den skinnende sola får det rennende vannet til å glitre. Vi ser de innfødte som vasker klær i elvene og hverdagen deres ser både enkel og avslappende ut. Jeg finner fort ut at Vietnam er et land jeg liker.

Etter 13, 5 lange timer ankommer vi Da Nang i Vietnam, siste stoppested for bussen. Sola stråler og vi lengter mer og mer etter stranda i Hoi An. Eneste som gjenstår er å kjapt finne ut når vi må ta bussen hjem, for så å komme oss ned til målet. Vi leiter febrilsk etter en rutetabell, mens de ivrige vietnameserne prøver i flere desperate forsøk å få oppmerksomheten vår. Endelig finner vi riktig informasjonsluke og Birgitte spør damen på andre siden av glasset om avgangstidene til Laos. Hun snur seg sakte mot oss og vi kan se at hun har en sørgelig nyhet å komme med. Sannheten kommer fram... Eneste mulighet vi har er å ta den neste bussen som går, for vi må rekke skolen mandag morgen. Klokka er halv to. Neste buss har avreise klokka fem og passasjerene må møte klokka fire! Det vil si at vi har 2, 5 timer å bruke i Vietnam. TO OG EN HALV TIME! Sjokket kommer over oss og vi reagerer forskjellig alle sammen. Latteren bryter ut av Ragnhild og meg, samtidig som vi klart kan se den utrolig kjedelige siden ved det...


Klare for mat fredag kveld, uvitende om at dette ble vårt siste ordentlige måltid i løpet av helga. (Foto: Mari Sandve)

Faktum er at vi brukte 37 timer i buss på en helg for å være i Vietnam i 2,5 timer! Noen vil kanskje si at det var en helt ubrukelig tur og at det var totalt unødvendig å bruke over 600 kr på å få to nye stempel i passet. At vi hadde mangel på mat fordi vi ikke ville ta ut mer penger enn vi trengte og plutselig endte opp med å ha for lite, er også noe andre kan synes er litt tåpelig. Men spør du oss nå så kan vi alle si, med en litt skeptisk tone, at vi likte denne mislykka turen.
- Vi fikk utnyttet de få timene vi hadde i Vietnam og badet i havet.
- Vi fikk se mye av Vietnam og Laos(dog gjennom et skittent bussvindu.)
- Vi lærte oss å være mer takknemlige for det vi har.
- Vi fikk virkelig kjent på det å være backpackere.
- Vi fikk mange grunner til å takke Gud.
- Vi ble bedre kjent med hverandre og samholdet vokste.

Og vi kan fint trøste oss med at hadde vi valgt å ikke reise, så hadde vi alle lurt på hvordan det hadde vært!


Den gode gamle lokalbussen!


Overlykkelige over å ha funnet en minibank i Laos!


Stranda i Da Nang, hvor vi fikk badet i en time :)


Traff på mange skolebarn på en skole i Laos.


Backpacker-jentan!

Takk for en bra tur ;)

Et lite innblikk i Thailand

Thailand, landet hvor:
- alle smiler
- alle vil hjelpe deg, uansett om de kan eller ikke
- bilkjøringa handler om å være egoistisk
- du tar av deg skoene før du går inn i en butikk
- frukten er både billig og god
- maten er sterk!
- taxiene er knallrosa
- 30 grader i skyggen er vanlig
- man ikke skal vise skuldre
- kongen er "hellig" og man kan finne svære bilder av han overalt
- ladyboys er normalt
- man synger av glede uansett om man klarer å treffe en tone eller ikke
- felles aerobic i parken er treningsmetoden
- alle vil bli hvite og derfor kler seg for å gå ut i sola
- unger spiser blekksprut som snacks
- man spiser middag til frokost, lunsj og kvelds.
- man spiser med gaffel og skjer, ikke kniv
- all mat er tilført store mengder sukker
- bussene er min definisjon på harry
- bilene aldri blir fulle
- jeg liker meg!


Normal frokost i Thailand. (Foto Ragnhild Ekre)


Tuk-tuk, et vanlig fremkomstmiddel i Thailand.


Harry buss! Denne satt vi på med i over 12 timer.


Bilde av kongen tatt på et akvarium.


Nesten full taxi. 4 i baksete, 3 foran :) (Foto: Ragnhild Ekre)

Angrer..

Angrer jeg noen gang på at jeg begynte på Hald? Ja, det gjør jeg. Noen ganger blir jeg sittende å ønske meg hjem. Hjem til alt det kjente og kjære hvor alt er trygt og godt. Jeg savner både venner, familie og kjæreste her nede og mange ganger høres 6 måneder ut som 3 år. Samtidig ser jeg at det var derfor jeg ville begynne på Hald. Jeg ville ut av komfortsonen. Ut og lære om virkeligheten. Jeg kan se tilbake på et blogginnlegg jeg skrev rett etter jeg hadde vært på intervju med Hald, og jeg ser at det er den utfordringa jeg er i nå. Og jeg er glad for det!

Deler av et tidligere blogginnlegg:
" Jeg trenger virkelig en utfordring! Jeg er lei av å leve i luksus. Lei av at alt skal gå så perfekt. Lei av å være misfornøyd på grunn av de minste problemene. Lei av at vi er så kravstore! De spurte om jeg kunne klare å leve i en hverdag hvor omtrent ingenting går som planlagt. For det er ikke som i Norge; at folk er presise, tidspunkter skal holdes, bussen går akkurat på tiden osv. I både Sør-Amerika og Afrika går ikke alt på skinner. Klarer jeg å leve slik i 7 måneder?
Jeg vet ikke! Men jeg har virkelig lyst til å prøve.. "

Nå havnet jeg verken i Afrika eller Sør-Amerika, og uteoppholdet er ikke lenger enn 6 måneder. Men saken er den samme. Utfordringen er her nå, og jeg er så takknemlig for at jeg lever i den. Så hvis du spør om jeg er glad for at jeg begynte på Hald, er svaret definitivt "JA!"

Et budskap som er vanskelig å formidle

Jeg sitter og lurer på hva jeg skal skrive... Jeg vil så gjerne få dere til å forstå, men jeg finner ikke ordene som kan fortelle hva jeg har sett. Jeg føler ikke jeg kan klare å få fram det budskapet jeg vil gi.

På mandag forrige uke var vi på Home of Praise for å se hvordan arbeidet der er. Jeg visste at vi skulle til slummen og jeg var forberedt på å se fattigdom på nært hold. Men idet vi kjørte inn i slumområdet ble jeg helt stille og tankene surret rundt. Kan folk virkelig bo her? Vokser barna opp i disse omgivelsene? Nabolaget bestod av falleferdige skur med bølgeblikk til tak. Over seg hadde de motorveien og eksosen lå derfor tett i lufta. Vi fikk høre at hver andre time suser toget forbi, og det finnes ikke et gjerde som beskytter barna mot å løpe rett over togskinnene. Hadde dette vært i Norge ville vi kalt det en søppelhaug. Men her bor det altså flere familier enn du aner...

Jeg ble sittende i bilen etterpå å tenke på hvordan det ville vært å vokse opp med et skur som hjem. Hvordan det ville vært om mine foreldre var for opptatt med å jobbe at jeg måtte klare meg på egenhånd. Hvordan ville jeg sett på livet da? Jeg tar meg selv altfor ofte i å ville ha det beste. Jeg klager når senga er for hard og når det ikke finnes toalettpapir på doen. Men hva er det å klage over? Jeg har det mye bedre enn den lille gutten som lå på gulvet og sov...

Tanken på at foreldrene etterlater barna for seg selv mens de går på jobb er forferdelig. Da er det godt Home of Praise tar imot mange av barna, så de kan komme å få den kjærligheten og omsorgen de trenger. Jeg setter stor pris på at jeg kan få være med å gi den omsorgen. Jeg håper jeg kan være med å gi barna en glede i hverdagen...

"God's love will never fail!"

Bilder av opplevelser i Thailand

Ingen problem med hele familien på en moped i Thailand!


Ragnhild og jeg som koser oss på en såkalt "Tuk-tuk" i Mukdahan. Tuk-tuk er framkomstmiddelet vårt her den første måneden.


Noen av ungdommene vi var ledere for i Pattaya.


Onsdagskveld på leiren! Nydelig avslutning på dagen med fersk sjømat ved stranden.


Ragnhilds første smak på Frukt-shake i Thailand! Veldig vellykket :) Birgitte kjøler seg ned i varmen.




Her er bygget i Bangkok som vi bor i. Legg merke til forskjellen på vinduene oppover i etasjene. Vi bor øverst..


Første dag i Bangkok! Tester ut Thailands mat og alle er fornøyde :)

Thailand!

Jeg er i Thailand!! Og for de som lurte, så lever jeg fortsatt. Thailand er faktisk fantastisk. 30 grader og sol. Det høres fint ut, gjør det ikke? For min del er det litt for varmt, og da er det veldig morro å få høre at det ikke er særlig varmt her nå. Hehe.. Men skal klare det fint. Er vel en slags vanesak denne varmen.

«Ha lave forventninger!» fikk vi høre. Og det hadde jeg, derfor ble jeg svært positivt overrasket over leiligheten vi har fått. Er en stor leilighet med bad, et stort soverom(som Mari og jeg deler), og stue og kjøkken i et. Dusjen er det eneste jeg kan sette et lite spørsmålstegn ved. Vi har fått en stor bøtte og et dusjhode. Skal altså stå bøyd over denne bøtta og dusje med en tynn, tynn stråle. Det er da man merker forskjell på norsk og thailandsk standard. Men jeg setter pris på at jeg ikke lever i 5-stjerners hotell. Skal jo merke kulturforskjellene dette halvåret.

På lørdag var vi og så på et buddhistisk tempel. Mange som ofret og satt på bakken og bad. Da gikk det opp for meg hvor heldige vi kristne er. Gud krever faktisk ingenting av oss. Vi må ikke be, vi må ikke lese bibelen, vi må ikke gå sånn og sånn kledd. Det er en stor frihet det. Men jeg vil allikevel oppfordre folk til både å be og lese Bibelen. Det er til vårt eget beste! For Gud vet hva som er best for oss, og å leve etter hans vilje vil da gjøre livet vårt bedre. Så jeg liker å lese Bibelen! Spesielt når jeg ikke MÅ lese. Gud er så god :)

Har det altså supert her, og alt har går fint! Takk for forbønn alle sammen. Det funker :)

Spennende på både godt og vondt

"Jeg trenger en koffert!" sier jeg til butikkmannen. Mannen hadde tydeligvis veldig peiling på kofferter, så han begynte å legge ut om alle fordeler og ulemper med de forskjellige koffertene. Tror aldri jeg har følt med så proppa full av koffertsnakk før.. Da gikk det opp for meg. Jeg reiser faktisk! Ikke om tre måneder, ikke om tre uker, men om tre dager. Om tre dager sitter jeg på flyet til et nytt sted, et nytt land og en helt ny kultur. Så midt i all koffertsnakket ble jeg stående og tenke. Fikk ikke med meg halvparten av det han snakket om og følte bare for å sette meg ned.. "Gleder du deg?" er et spørsmål jeg får ofte disse dagene. Svaret er både ja og nei. Jeg sitter med en blandet følelse av å glede seg og å grue seg. Det er så mye jeg har lyst å være med på her i Norge og så mange jeg kommer til å savne. Men samtidig får jeg en helt unik stor opplevelse som sannsynligvis kommer til å endre mye av verdenssynet mitt. Spennende.. Spennende på både godt og vondt. Men en ting er sikkert! Gud er med meg overalt og da har jeg ingenting å bekymre meg for. Takk, kjære Far, Takk!

Matt 6, 34:"Så gjør dere ingen bekymringer for morgendagen; morgendagen skal bekymre seg for seg selv. Hver dag har nok med sin egen plage."

Fil 4, 13: " Alt makter jeg i Ham som gjør meg sterk"

Matt 28, 20: "Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende."