Et budskap som er vanskelig å formidle

Jeg sitter og lurer på hva jeg skal skrive... Jeg vil så gjerne få dere til å forstå, men jeg finner ikke ordene som kan fortelle hva jeg har sett. Jeg føler ikke jeg kan klare å få fram det budskapet jeg vil gi.

På mandag forrige uke var vi på Home of Praise for å se hvordan arbeidet der er. Jeg visste at vi skulle til slummen og jeg var forberedt på å se fattigdom på nært hold. Men idet vi kjørte inn i slumområdet ble jeg helt stille og tankene surret rundt. Kan folk virkelig bo her? Vokser barna opp i disse omgivelsene? Nabolaget bestod av falleferdige skur med bølgeblikk til tak. Over seg hadde de motorveien og eksosen lå derfor tett i lufta. Vi fikk høre at hver andre time suser toget forbi, og det finnes ikke et gjerde som beskytter barna mot å løpe rett over togskinnene. Hadde dette vært i Norge ville vi kalt det en søppelhaug. Men her bor det altså flere familier enn du aner...

Jeg ble sittende i bilen etterpå å tenke på hvordan det ville vært å vokse opp med et skur som hjem. Hvordan det ville vært om mine foreldre var for opptatt med å jobbe at jeg måtte klare meg på egenhånd. Hvordan ville jeg sett på livet da? Jeg tar meg selv altfor ofte i å ville ha det beste. Jeg klager når senga er for hard og når det ikke finnes toalettpapir på doen. Men hva er det å klage over? Jeg har det mye bedre enn den lille gutten som lå på gulvet og sov...

Tanken på at foreldrene etterlater barna for seg selv mens de går på jobb er forferdelig. Da er det godt Home of Praise tar imot mange av barna, så de kan komme å få den kjærligheten og omsorgen de trenger. Jeg setter stor pris på at jeg kan få være med å gi den omsorgen. Jeg håper jeg kan være med å gi barna en glede i hverdagen...

"God's love will never fail!"