Angrer..

Angrer jeg noen gang på at jeg begynte på Hald? Ja, det gjør jeg. Noen ganger blir jeg sittende å ønske meg hjem. Hjem til alt det kjente og kjære hvor alt er trygt og godt. Jeg savner både venner, familie og kjæreste her nede og mange ganger høres 6 måneder ut som 3 år. Samtidig ser jeg at det var derfor jeg ville begynne på Hald. Jeg ville ut av komfortsonen. Ut og lære om virkeligheten. Jeg kan se tilbake på et blogginnlegg jeg skrev rett etter jeg hadde vært på intervju med Hald, og jeg ser at det er den utfordringa jeg er i nå. Og jeg er glad for det!

Deler av et tidligere blogginnlegg:
" Jeg trenger virkelig en utfordring! Jeg er lei av å leve i luksus. Lei av at alt skal gå så perfekt. Lei av å være misfornøyd på grunn av de minste problemene. Lei av at vi er så kravstore! De spurte om jeg kunne klare å leve i en hverdag hvor omtrent ingenting går som planlagt. For det er ikke som i Norge; at folk er presise, tidspunkter skal holdes, bussen går akkurat på tiden osv. I både Sør-Amerika og Afrika går ikke alt på skinner. Klarer jeg å leve slik i 7 måneder?
Jeg vet ikke! Men jeg har virkelig lyst til å prøve.. "

Nå havnet jeg verken i Afrika eller Sør-Amerika, og uteoppholdet er ikke lenger enn 6 måneder. Men saken er den samme. Utfordringen er her nå, og jeg er så takknemlig for at jeg lever i den. Så hvis du spør om jeg er glad for at jeg begynte på Hald, er svaret definitivt "JA!"