tirsdag 27. oktober 2009

Takk for en "bra" tur!

Jeg kjenner gleden begynner å boble fram i kroppen. Smilet vokser, og øynene stråler av glede. Jeg klarer ikke å få fram den utrolig spennende følelsen jeg kjenner med ord og starter å vifte villt med hendene. Planen er klar: Jeg skal til Vietnam!!!

Dette var følelsen jeg hadde på fredag. Sekken var pakket og jeg var klar. Klar for et nytt og spennende eventyr. Fire norske jenter som skulle på helgetur til Laos og Vietnam. En unik mulighet som vi ikke kunne la gå til spille. Hoi An var den perfekte byen og vi gledet oss til å bade på stranda, sykle i gamlebyen og kanskje til og med få sydd en kjole hver...

Turen er i gang. Alle er i godt humør og ser positivt på helga. Vi tilbringer fredagen i Laos og leker morsomme leker for at tida skal gå. Så setter vi oss på nattbussen til Vietnam. Selv om bussen er i lokal standard, dvs. skitten, gammel og med stor mangel på dempere så betyr ikke det noe, for vi er nemlig på vei til Vietnam og da er det absolutt verdt de ukomfortable timene i bussen. Gjennom vinduene fra bussen ser vi den vakre og idylliske naturen i Vietnam. Det er frodig og grønt. Elvene samler seg og danner vakre fossefall. Den skinnende sola får det rennende vannet til å glitre. Vi ser de innfødte som vasker klær i elvene og hverdagen deres ser både enkel og avslappende ut. Jeg finner fort ut at Vietnam er et land jeg liker.

Etter 13, 5 lange timer ankommer vi Da Nang i Vietnam, siste stoppested for bussen. Sola stråler og vi lengter mer og mer etter stranda i Hoi An. Eneste som gjenstår er å kjapt finne ut når vi må ta bussen hjem, for så å komme oss ned til målet. Vi leiter febrilsk etter en rutetabell, mens de ivrige vietnameserne prøver i flere desperate forsøk å få oppmerksomheten vår. Endelig finner vi riktig informasjonsluke og Birgitte spør damen på andre siden av glasset om avgangstidene til Laos. Hun snur seg sakte mot oss og vi kan se at hun har en sørgelig nyhet å komme med. Sannheten kommer fram... Eneste mulighet vi har er å ta den neste bussen som går, for vi må rekke skolen mandag morgen. Klokka er halv to. Neste buss har avreise klokka fem og passasjerene må møte klokka fire! Det vil si at vi har 2, 5 timer å bruke i Vietnam. TO OG EN HALV TIME! Sjokket kommer over oss og vi reagerer forskjellig alle sammen. Latteren bryter ut av Ragnhild og meg, samtidig som vi klart kan se den utrolig kjedelige siden ved det...



Klare for mat fredag kveld, uvitende om at dette ble vårt siste ordentlige måltid i løpet av helga. (Foto: Mari Sandve)

Faktum er at vi brukte 37 timer i buss på en helg for å være i Vietnam i 2,5 timer! Noen vil kanskje si at det var en helt ubrukelig tur og at det var totalt unødvendig å bruke over 600 kr på å få to nye stempel i passet. At vi hadde mangel på mat fordi vi ikke ville ta ut mer penger enn vi trengte og plutselig endte opp med å ha for lite, er også noe andre kan synes er litt tåpelig. Men spør du oss nå så kan vi alle si, med en litt skeptisk tone, at vi likte denne mislykka turen.
- Vi fikk utnyttet de få timene vi hadde i Vietnam og badet i havet.
- Vi fikk se mye av Vietnam og Laos(dog gjennom et skittent bussvindu.)
- Vi lærte oss å være mer takknemlige for det vi har.
- Vi fikk virkelig kjent på det å være backpackere.
- Vi fikk mange grunner til å takke Gud.
- Vi ble bedre kjent med hverandre og samholdet vokste.

Og vi kan fint trøste oss med at hadde vi valgt å ikke reise, så hadde vi alle lurt på hvordan det hadde vært!


Den gode gamle lokalbussen!


Overlykkelige over å ha funnet en minibank i Laos!


Stranda i Da Nang, hvor vi fikk badet i en time :)


Traff på mange skolebarn på en skole i Laos.


Backpacker-jentan!

Takk for en bra tur ;)

søndag 18. oktober 2009

Et lite innblikk i Thailand

Thailand, landet hvor:
- alle smiler
- alle vil hjelpe deg, uansett om de kan eller ikke
- bilkjøringa handler om å være egoistisk
- du tar av deg skoene før du går inn i en butikk
- frukten er både billig og god
- maten er sterk!
- taxiene er knallrosa
- 30 grader i skyggen er vanlig
- man ikke skal vise skuldre
- kongen er "hellig" og man kan finne svære bilder av han overalt
- ladyboys er normalt
- man synger av glede uansett om man klarer å treffe en tone eller ikke
- felles aerobic i parken er treningsmetoden
- alle vil bli hvite og derfor kler seg for å gå ut i sola
- unger spiser blekksprut som snacks
- man spiser middag til frokost, lunsj og kvelds.
- man spiser med gaffel og skjer, ikke kniv
- all mat er tilført store mengder sukker
- bussene er min definisjon på harry
- bilene aldri blir fulle
- jeg liker meg!


Normal frokost i Thailand. (Foto Ragnhild Ekre)


Tuk-tuk, et vanlig fremkomstmiddel i Thailand.


Harry buss! Denne satt vi på med i over 12 timer.


Bilde av kongen tatt på et akvarium.


Nesten full taxi. 4 i baksete, 3 foran :) (Foto: Ragnhild Ekre)

Angrer..

Angrer jeg noen gang på at jeg begynte på Hald? Ja, det gjør jeg. Noen ganger blir jeg sittende å ønske meg hjem. Hjem til alt det kjente og kjære hvor alt er trygt og godt. Jeg savner både venner, familie og kjæreste her nede og mange ganger høres 6 måneder ut som 3 år. Samtidig ser jeg at det var derfor jeg ville begynne på Hald. Jeg ville ut av komfortsonen. Ut og lære om virkeligheten. Jeg kan se tilbake på et blogginnlegg jeg skrev rett etter jeg hadde vært på intervju med Hald, og jeg ser at det er den utfordringa jeg er i nå. Og jeg er glad for det!

Deler av et tidligere blogginnlegg:
" Jeg trenger virkelig en utfordring! Jeg er lei av å leve i luksus. Lei av at alt skal gå så perfekt. Lei av å være misfornøyd på grunn av de minste problemene. Lei av at vi er så kravstore! De spurte om jeg kunne klare å leve i en hverdag hvor omtrent ingenting går som planlagt. For det er ikke som i Norge; at folk er presise, tidspunkter skal holdes, bussen går akkurat på tiden osv. I både Sør-Amerika og Afrika går ikke alt på skinner. Klarer jeg å leve slik i 7 måneder?
Jeg vet ikke! Men jeg har virkelig lyst til å prøve.. "

Nå havnet jeg verken i Afrika eller Sør-Amerika, og uteoppholdet er ikke lenger enn 6 måneder. Men saken er den samme. Utfordringen er her nå, og jeg er så takknemlig for at jeg lever i den. Så hvis du spør om jeg er glad for at jeg begynte på Hald, er svaret definitivt "JA!"

tirsdag 13. oktober 2009

Et budskap som er vanskelig å formidle

Jeg sitter og lurer på hva jeg skal skrive... Jeg vil så gjerne få dere til å forstå, men jeg finner ikke ordene som kan fortelle hva jeg har sett. Jeg føler ikke jeg kan klare å få fram det budskapet jeg vil gi.

På mandag forrige uke var vi på Home of Praise for å se hvordan arbeidet der er. Jeg visste at vi skulle til slummen og jeg var forberedt på å se fattigdom på nært hold. Men idet vi kjørte inn i slumområdet ble jeg helt stille og tankene surret rundt. Kan folk virkelig bo her? Vokser barna opp i disse omgivelsene? Nabolaget bestod av falleferdige skur med bølgeblikk til tak. Over seg hadde de motorveien og eksosen lå derfor tett i lufta. Vi fikk høre at hver andre time suser toget forbi, og det finnes ikke et gjerde som beskytter barna mot å løpe rett over togskinnene. Hadde dette vært i Norge ville vi kalt det en søppelhaug. Men her bor det altså flere familier enn du aner...

Jeg ble sittende i bilen etterpå å tenke på hvordan det ville vært å vokse opp med et skur som hjem. Hvordan det ville vært om mine foreldre var for opptatt med å jobbe at jeg måtte klare meg på egenhånd. Hvordan ville jeg sett på livet da? Jeg tar meg selv altfor ofte i å ville ha det beste. Jeg klager når senga er for hard og når det ikke finnes toalettpapir på doen. Men hva er det å klage over? Jeg har det mye bedre enn den lille gutten som lå på gulvet og sov...

Tanken på at foreldrene etterlater barna for seg selv mens de går på jobb er forferdelig. Da er det godt Home of Praise tar imot mange av barna, så de kan komme å få den kjærligheten og omsorgen de trenger. Jeg setter stor pris på at jeg kan få være med å gi den omsorgen. Jeg håper jeg kan være med å gi barna en glede i hverdagen...

"God's love will never fail!"

mandag 12. oktober 2009

Bilder av opplevelser i Thailand


Ingen problem med hele familien på en moped i Thailand!


Ragnhild og jeg som koser oss på en såkalt "Tuk-tuk" i Mukdahan. Tuk-tuk er framkomstmiddelet vårt her den første måneden.


Noen av ungdommene vi var ledere for i Pattaya.


Onsdagskveld på leiren! Nydelig avslutning på dagen med fersk sjømat ved stranden.


Ragnhilds første smak på Frukt-shake i Thailand! Veldig vellykket :) Birgitte kjøler seg ned i varmen.




Her er bygget i Bangkok som vi bor i. Legg merke til forskjellen på vinduene oppover i etasjene. Vi bor øverst..


Første dag i Bangkok! Tester ut Thailands mat og alle er fornøyde :)

søndag 4. oktober 2009

Thailand!

Jeg er i Thailand!! Og for de som lurte, så lever jeg fortsatt. Thailand er faktisk fantastisk. 30 grader og sol. Det høres fint ut, gjør det ikke? For min del er det litt for varmt, og da er det veldig morro å få høre at det ikke er særlig varmt her nå. Hehe.. Men skal klare det fint. Er vel en slags vanesak denne varmen.

«Ha lave forventninger!» fikk vi høre. Og det hadde jeg, derfor ble jeg svært positivt overrasket over leiligheten vi har fått. Er en stor leilighet med bad, et stort soverom(som Mari og jeg deler), og stue og kjøkken i et. Dusjen er det eneste jeg kan sette et lite spørsmålstegn ved. Vi har fått en stor bøtte og et dusjhode. Skal altså stå bøyd over denne bøtta og dusje med en tynn, tynn stråle. Det er da man merker forskjell på norsk og thailandsk standard. Men jeg setter pris på at jeg ikke lever i 5-stjerners hotell. Skal jo merke kulturforskjellene dette halvåret.

På lørdag var vi og så på et buddhistisk tempel. Mange som ofret og satt på bakken og bad. Da gikk det opp for meg hvor heldige vi kristne er. Gud krever faktisk ingenting av oss. Vi må ikke be, vi må ikke lese bibelen, vi må ikke gå sånn og sånn kledd. Det er en stor frihet det. Men jeg vil allikevel oppfordre folk til både å be og lese Bibelen. Det er til vårt eget beste! For Gud vet hva som er best for oss, og å leve etter hans vilje vil da gjøre livet vårt bedre. Så jeg liker å lese Bibelen! Spesielt når jeg ikke MÅ lese. Gud er så god :)

Har det altså supert her, og alt har går fint! Takk for forbønn alle sammen. Det funker :)