Bordtennis

Jeg liker å spille bordtennis. Jeg har ikke noe imot å tape, men jeg vil helst vinne.

I går spilte jeg bordtennis på Lovsangshjemmet. Jeg spilte med ei jente på rundt 5 år. Det ble ikke akkurat mye spill. Jeg ble etter hvert mer og mer lei. Ballen gikk over bordet en gang, men kom ikke i retur. Det skjedde om og om igjen. Jeg prøvde å vise hvordan hun skulle spille, men det hjalp lite. Ballen lå mer på bakken enn den spratt på bordet. Det var varmt og jeg var trøtt. Jeg måtte stadig vekk plukke opp bordtennisballen fra bakken og når jeg hadde ekstra flaks så landet den under bilen, som da endte med at jeg måtte legge meg ned på den støvete, skitne veien og gripe etter ballen. Jeg orket snart ikke å spille mer.

Men plutselig begynte jeg å tenke på denne jenta jeg spilte med. Hun var ivrig hele tiden. Hun smilte av glede hver gang hun traff ballen(selv om den gikk motsatt vei enn planlagt). Hun løp etter ballen når den datt på gulvet på ho sin side. Etterhvert overtok hun jobben med å hente ballen under bilen, og hun gjorde det med et glis. Det begynte å gå opp for meg hvor mye dette betydde for denne jenta. Og jeg ble inspirert av hvor ivrig hun var. Jeg begynte å kose meg og smile selv. Selv om det fortsatt var varmt og like lite spill, så ble det mer og mer morro. Så jeg ble nesten litt sur når to gutter kom og ville overta. Den lille jenta på fem år gav meg en lekse.

Takk for kampen! Gleder meg til neste gang :)