Hun smilte

Det var få barn på lovsanghjemmet i går. Jeg satt meg ned ved bordet sammen med Meew. Meew er 7 år. Hun hadde på seg en altfor stor skitten kjole som hun hadde bundet sammen på toppen for at den ikke skulle dette av. Både armene og beina var fulle av myggstikk, arr og sår. Kroppen var spinkel og øynene sultne på oppmerksomhet. Hun satt og tegnet en løve. Når hun var ferdig sa jeg at den var fin. Hun smilte.

I det siste har jeg tenkt en del på livet til de som bor i slummen. Finnes det noen framtid? Er det noen som klarer å komme seg vekk og få en bedre tilværelse? Jeg ble sittende å snakke med Arne, en misjonær her i Thailand, om dette og svaret var både godt og vondt. Ja, det er folk som kommer seg ut av slummen, men det er dessverre få. Lovsangshjemmet tar imot barn fra 0,5-3 år. Deretter kommer de fleste til Immanuel Day-Nursery(der jeg jobber). Her er alderen 2,5 - 6 år. Barna lærer hvordan de skal oppføre seg, lese og skrive. De leker og har det gøy sammen, og jeg må si jeg er imponert over engelsknivået til fem-åringene i klassen min. På grunn av dette får barna et grunnlag som gjør at de lettere kan følge med når de begynner på skolen. Å kunne snakke engelsk er veldig viktig og en ressurs få thaier har. Det er ofte gjennom engelskkunnskapen at slum-barna får plass på videre utdanning. NMS hjelper også til med støtteordninger og stipend så det er en mulighet for de fattige små barna.

Så jeg er glad for at jeg kan si at arbeidet vi gjør her i Thailand hjelper. Ikke bare blir barna forberedt til skolegang, men de får masse kjærlighet og oppmerksomhet som de kanskje ellers ikke ville fått. Det er godt å se håp i de mørke gatene.

Meew så opp på meg og sa et eller annet på thai. Jeg skjønte ingenting, men gav henne et smil tilbake. Meew er ei glad jente som sprer glede på Lovsangshjemmet. Hun møter alltid opp og koser seg med de andre barna der. Jeg håper framtiden til Meew kan smile tilbake til henne...