Men når jeg ser rundt meg...

Jeg plugger høreproppene i ørene. Lener setet langt bak og trer teppet godt om meg. Puta ligger tett plantet mot bakhodet mitt og jeg blir søvnig. Jeg befinner meg i nattbussen fra Mukdahan til Bangkok. Det er en helt annen type buss enn de jeg har tatt tidligere i Thailand. Komforten er ikke til å klage på og jeg vil nesten si bussen er hakket bedre enn norsk standard. «Dette er livet» tenker jeg først, men jeg tenker videre... Hvorfor sitter jeg på denne flotte bussen? Hvorfor har jeg ikke endt opp på en gammel thailandsk lokalbuss igjen? Svaret er at jeg har penger til denne komforten. Og om jeg liker det er jeg ikke helt sikker på. Selvfølgelig skal vi unne oss noe godt iblant. Men jeg skammer meg litt over hvor ofte det blir. Nå sitter jeg i en nyopppusset leilighet. Vi har fått trykk i dusjen og airconditionen er på. Jeg var ikke helt forberedt på dette. Jeg hadde ikke trodd at jeg kom til å mislike at jeg har det så bra. Men når jeg ser rundt meg og ser hvordan de lever her, så smaker plutselig ikke isen på Swennsens isbar noe godt lenger...