Sometimes you must go into the darkness

I have lived in Norway for 20 years. It is fantastic. I have all I need – lots of clothes and food. I have a lot of Christian friends and a family that loves me and supports me. All in all, my life is fantastic. But while I am lying on my couch, enjoying some chocolate and watching TV, other people are fighting everyday to survive. They are living a life in fear. I think I forgot that people were suffering because it seemed so far away. I knew that other places in the world people were lacking food, clothes and, worst of all, lacking love. However, I tried to ignore it and live my fantastic life. 

I have been a Christian my whole life. I have choosen Jesus as my Saviour and lived a life as a child of God. I have enjoyed all the wealth and goodness He has given me, and have rested in the assurance of His love for me. Suddenly it all changed. Suddenly, I realized what Gods love is all about, and how to reach out to people with that love.

From October 2009 until April 2010 I lived in Bangkok. I was working in a kindergarten and with afternoon-activities for youths and children in the Klong Toey slum-area. There is a lot of darkness in the area; Drug-addicts, prostitutes and children with no education and no hope for their future  live side by side. When I first came, I tried to close my eyes and pretend that it was not true. I hoped it was all a dream and that I would soon wake up and enjoy my fantastic life again. But I had to open my eyes and face the fact that this is life to billions of people. And they are living in the same world that I live in. It is hard to believe, is it not?

Still, in all this suffering and in all their hopelessness, God is with them. There are people trying to help them, protect them and give them hope. All of a sudden I understood what I needed to do. I could not just stand there and feel sorry for the poor. It would not help to cry and hope that things would get better. I needed to love them. Show them that I cared by being a friend who wanted to be around them. Of course it was difficult sometimes, but when I looked into their eyes and saw the happiness my love gave them, it was worth it. We need to show Gods love all over the world. We can not just live our own lives pretending that there is no one else around us. We need to let them see that there is light, and that there is hope. By showing Gods love, we can be a part of saving the world.

I am now back in Norway. I have lived here for five months after my time in Bangkok. At first I could not figure out how I could live out the changes that had been made inside. What I had learned in Thailand was very difficult to apply to my life back in Norway. Still, I know how my life has changed. I am not living my life as if poverty is far away. I am living my life as if it is in my neighbourhood. By praying and caring and never quit loving them. By that, and by telling people here in Norway how the world really is, I can still be a part of saving the world.

Sometimes you must go into the darkness... to show the light.

Om å klippe hår

Da jeg var fire år bestemte Karoline og meg oss for å klippe håret til hverandre. Vi følte oss flinke der vi stod med saksa og klippet i vei. Vi hadde låst oss inne på badet og gjemt alt håret under vasken (i håp om at våre mødre ikke skulle finne det). Men når mødrene kom hjem, så kunne vi ikke holde oss skjult inne på badet lenger. Så vi trasket muntert ut med to store smil om munnen og sa stolt: "Mamma, se, æ har klippa mæ!!" To smil ble fort forandret til usikkerhet idet vi så fortvilelsen i øynene til våre mødre. Jeg hadde ikke klippet så mye på Karoline sitt hår og med hjelp av en saks fikk hun en litt kortere sveis med håret rett over skuldrene. Med meg var det verre. På grunn av veldig mange forskjellige hårlengder måtte barbermaskinen hentes fram og jeg endte opp med ca. en cm langt(kort) hår. Jeg var selv fornøyd, men måtte trøste mamma og sa sørgelig: "Æ skal aldri gjøre det mer, mamma." I dagene som kom fikk jeg flere ganger høre barn som hviska til hverandre: "Se, der er det en gutt med skjørt!" Til og med mine egne faddere trodde jeg var min bror når jeg åpnet døra for dem. En liten forandring på utseende fikk andre til å tenke helt annerledes om meg...

Når vi lar Jesus ta bolig i hjertet vårt skjer det en stor forandring. Det er en innvendig forandring, men som kan påvirke hvordan andre ser og tenker om oss.

Jeg lengter etter å bli mer lik Jesus. Jeg vil se verden med Jesu øyne, høre med Jesu ører og velge Jesu gjerninger. Jeg ønsker å leve slik Han levde og være en disippel.
Og nå håper jeg litt at noen står og hvisker til hverandre: "Se, der går ei jente med Jesus i sitt hjerte!"

Rart...

Det er rart å være tilbake i Norge. Rart å tenke på at et halvt år i Thailand er over. Rart at alt her plutselig er normalt igjen...

Jeg sitter i stua vår og tanken om at stua er like stor som huset til Gardfield og hans 11 søsken dukker opp.
Jeg går tur ute og treffer på en hel haug med barneskoleelever. Noen har på seg merkeklær hvor et plagg koster like mye som en hel garderrobe ville kostet for Om.
Jeg ser garasjer som er større en hjemmet til Prai og hennes familie.
Jeg går for meg selv og ser meg rundt, og det er ingen folk å se. I Bangkok er det folk i gatene til alle døgnets tider. Som oftest fordi de ikke har noen andre plasser å være.
Jeg trekker ned etter et toalettbesøk og kommer på at vannet i doen er reinere enn vannet de i Bangkok har i krana.

Det er rart å være tilbake i Norge. Plutselig er fattigdommen så fjern, men samtidig så nær...

Tre dager igjen...

Jeg kjenner savnet kommer til å bli stort...

Å møte lidelse ansikt til ansikt

Du går alene rundt i byen. Du har akkurat spist deg mett på et stort og godt måltid, og gleder deg til å komme hjem og slenge deg ned foran tv-en. Med ett får du øye på en dame. Hun halter seg forsiktig framover på de skrale beina. Kroppen er bøyd mot bakken på grunn av den tunge sekken hun bærer på ryggen. Rundt henne er det en en mengde av biler som tuter og hyler mot henne for at hun skal komme seg vekk fra veien. Lenger borte kan du se en folkemengde som ler av henne og nyter synet av lidelsen hennes. Du blir stående å se på det hele. Hun kommer mot deg. Bruker de få kreftene hun har på å bære sekken videre. Plutselig faller hun og varene fra sekken faller ut og triller over hele gaten. Hun blir liggende på bakken og kommer seg ikke opp igjen. Kroppen er utslitt og svikter hver gang hun rører på seg. Tankene dine begynner å surre. Hva skal du gjøre? Hvis du hjelper henne vil de andre le av deg. Bilene vil kanskje bli like sinte på deg og frykten begynner derfor å vokse. En gjeng med folk strømmer forbi deg. Du snur deg vekk fra damen og henger deg på folkemengden. Hun er ikke lenger ditt ansvar. Du kommer hjem, slenger deg ned på sofaen og slapper av...

Neste dag er du på vei mot gatekiosken for å kjøpe deg en Coca Cola. Plutselig står den samme damen foran deg. Du stopper opp og glemmer alt rundt deg. Damen hiver fra seg sekken, løper mot deg og dytter deg vekk. Bremselydene hyler fra bilen før de blir avbrutt av et smell. Hun ligger på bakken. Hun rører seg ikke. Hun puster ikke...

Jesus gav sitt liv for oss. Han holdt ut ekstreme lidelser og møtte flere som sviktet ham når han trengte dem mest. Simon, en tilfeldig forbipasserende, så Jesus falle ned rett ved han. Jesus trengte hjelp med å bære korset videre og Simon tok på seg oppgaven. Jesus gav livet sitt for at Simon skulle få evig liv. Jesus gav sitt liv for deg!

I dag møter vi på folk som lider overalt i verden. Vi ser det på dem, men vi snur oss bort. Vi overlater problemet til andre. Vi velger den letteste veien.

Jeg ønsker å være mer lik Simon. Jeg prøver...

I dag ble 25 par skitne føtter reine

For ca. 2000 år siden satt disiplene rundt bordet og feiret påskemåltidet sammen med Jesus. Midt i måltidet reiser Jesus seg opp, tar et linklede rundt livet, heller vann i et fat og begynner å vaske føttene til disiplene. Disiplene ser forundret ut og lurer nok på hva denne mesteren driver med. Hvorfor skal kongen over alle konger sette seg ned for å vaske 12 par skitne føtter?

"Kan vi få lov til å vaske føttene dine?" spurte fire thaier meg. I kveld fikk jeg være med på en samling med menigheten som Arne og Anne Brit går i. Under samlingen var det en periode hvor alle skulle si noe fint og vaske føttene til en person, deretter skulle de be for personen. Føttene er, i følge thaiene, det skitneste på hele kroppen, og det blir sett på som en fornærmelse om du viser undersiden av føttene til noen. Thaiene lever i en kultur hvor eldre og hvite utlendinger blir sett opp til. Mange thaier har en tendens til å tenke at andre er mer verdt enn dem selv og setter andre høyere.Men i dag var det annerledes. I dag var vi alle på samme plan. I dag ble 25 par skitne føtter reine...

(Bildet er hentet fra internett.)

Johannes 13, 15-17: Jesus sier "Jeg har gitt dere et forbilde: Slik jeg har gjort mot dere, skal også dere gjøre. Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Tjeneren er ikke større enn sin herre, og utsendingen er ikke større enn han som har sendt ham. Nå vet dere dette. Og salige er dere så sant dere også gjør det."


For Gud er alle mennesker like mye verdt. For Gud er det ingen folkeslag som er større enn andre folkeslag. For Gud er vi alle Guds barn
 

Noen begivenheter den siste tiden

Det er rart å si det, men om to uker er jeg faktisk hjemme. Det har gått utrolig fort, og jeg både gruer og gleder meg til å dra. Tankeboksen har blitt satt i sving dette halvåret, men nå vil jeg bruke litt tid på å fortelle noen ting jeg har holdt på med den siste tiden.

I dag hadde jeg min siste dag på jobben i Immanuel Daghjem. Vi hadde stor fest med masse godt, hvor vi danset og hadde det moro sammen. Jeg hadde kjøpt en liten bamse hver til alle barna i klassen min. På slutten av dagen sang de en velsignelse til meg og takket for halvåret. Så kom alle barna bort til meg og gav meg et kyss på kinnet. Var umulig å holde tårene tilbake. Jeg kommer virkelig til å savne alle barna her.

På tirsdag var jeg på konsert med Kings of Convenience! Vi var en norsk gjeng på omtrent 15 stk som  hadde kjøpt billetter og var klar for norsk kvalitetsmusikk. Jeg var i ekstase hele kvelden og konserten var konge! Deretter kom jeg hjem og fikk meg en stor overraskelse. Inger og Solveig hadde sett feil på flybiletten og måtte derfor sove to netter i Bangkok. Derfor endte de opp hos oss og det visste ikke jeg før jeg så de sitte i leiligheten. Takk for besøket!

Forrige helg tilbrakte jeg i Cha-Am. Vi som Hald-team var så heldige å få være med på misjonærmøte hvor alle misjonærene i Thailand og Kina fra NMS var samlet. Det var godt å treffe alle fra Mukdahan igjen. Helga var en enrgikilde for min del, med påfyll både åndelig, sosialt og i bufféen. På lørdagen var det kostymefest, noe jeg og ni andre protesterte mot i grønne klær. En fantastisk helg som alle misjonærene skal ha stor takk for!

Foto: Birgitte Moe Olsen

Ellers er jeg på et internajonalt møte hver søndag kveld. Her er jeg med og leder lovsangen. Er godt å være en plass hvor jeg kan forstå alt som blir sagt. Gud er god!

Sommerferie i to versjoner

Jeg gleder meg til sommerferien. Sommer i Norge er ubesrivelig. Sjø, sol og båtliv er bare noen av de få tingene jeg gleder meg til. Jeg har mange venner å gå sammen med og skal på flere leirer i løpet av ferien. Jeg er nesten sikker på at jeg kommer til å ha det supert!

Her i Thailand nærmer det seg nå den varmeste perioden i løpet av året. Barnehagene skal derfor ha sommerferie, og i går ble de bedt om å tegne det de skulle gjøre i løpet av ferien. Omsin kom bort til meg for å vise tegningen sin. Omsin er en smilende gutt som alltid koser seg. Han er ekstremt kilen og han har funnet ut at det er jeg også. På tegningen hadde han tegnet seg selv på fire forksjellige steder. Når han stod ute i den varme sola, når han var hjemme, når han sov og enda en tegning av seg selv i sola. Men på alle bildene hadde gutten et trist ansikt. Munnen pekte nedover og tårene rant fra øynene.

Ordet "sommerferie" har for meg alltid vært et positivt ladet ord. For Omsin er det motsatt.

Ingen kan hjelpe alle...

Ettermiddagsaktivitetene på Lovsanghjemmet er et hverdagstilbud for barn og ungdom fra slummen. Her kan de delta på engelskundervisning, musikkundervisning, data, lek og moro. For de som deltar der fast blir det et lite grunnlag for videre skolegang. Her får de også et friminutt fra elendighetene i slummen, og de møter folk som gir de den oppmerksomheten de trenger og som er glad i de.

Å delta på ettermiddagsaktivitetene vil ikke si at en automatisk kommer seg ut av slummen og får et bedre liv. For mange av ungdommene er fristelsen til letttjente penger gjennom salg av narkotika, salg av kroppen sin og gambling for stor, og de dropper derfor å gjøre den innsatsen som må til for å få seg ordentlig utdanning. For mange av barna som deltar på ettermiddagsaktivitetene blir det ikke drømmeframtiden. Men for noen av barna betyr hjelpen de får på aktivitetene at livet de sitt tar en ny vei. For noen er ettermiddagsaktivitetene løsningen. Og disse som da kommer seg ut av livet i slummen blir fort et forbilde for de som fortsatt har en sjanse til å komme seg ut. Så selv om det kanskje bare er 10 av 300 som får en bedre framtid er det bedre enn ingen. Ingen kan hjelpe alle, men alle kan hjelpe noen. Det finnes håp i de mørke gatene, og man finner det i mange av barna som deltar på ettermiddagsaktivitetene.

Jeg er Guds barn

Jeg hadde fått i oppdrag og kjøpe noen puslespill og spill til nådehjemmet. Eneste tid på døgnet som jeg kunne få gjort dette var rett etter jobb på Lovsangshjemmet. Jeg hadde fått vite at det fantes en bra hobbybutikk på et senter jeg aldri hadde vært på før. Så mot slutten av jobbedagen skiftet jeg tøy og heiv meg i en taxi. Men selv om tøyet var skiftet følte jeg meg ganske shabby. Du kan jo forestille deg å jobbe i 35 varmegrader med unger som skal løftes og hives rundt i to timer. Man blir merkelig nok veldig svett og ekkel etter det. Her i Thailand går jeg vanligvis i ganske slapt tøy, og jeg bryr meg sjeldent. Men denne kvelden var det litt annerledes. For det senteret jeg hadde fått anbefaling om var ikke et hvilket som helst senter. Her var det merkeklær på merkeklær og det kunne virke som om alle rundt meg fulgte trenden på senteret. Følte meg rett og slett veldig utilpass. Men jeg måtte fullføre oppdraget og tok alle rulletrappene opp til øverste etasje. Her surret jeg rundt for meg selv og leitet etter spillseksjonen. Jeg ville helst unngå å prate med noen i tilfelle de skulle komme for nærme og kjenne "duften" av meg. Og i mens jeg gikk der, kom det plutselig en kjent sang over høytalerne:

"Who am I, that the Lord of all the earth
Would care to know my name
Would care to feel my hurt
Who am I, that the Bright and Morning Star
Would choose to light the way
For my ever wandering heart

Not because of who I am
But because of what You've done
Not because of what I've done
But because of who You are

I am a flower quickly fading
Here today and gone tomorrow
A wave tossed in the ocean
A vapor in the wind
Still You hear me when I'm calling
Lord, You catch me when I'm falling
And You've told me who I am
I am Yours, I am Yours"

Gud har sannelig sans for humor. For denne kvelden, når jeg følte meg ganske alene, skitten og utilpass, så kommer denne sangen og minner meg på hvem jeg er. At jeg er elsket av Gud uansett hvordan jeg ser ut eller lukter. Jeg er den jeg er, og jeg skal ikke skamme meg over det. Jeg er Guds barn..

(Bildet er hentet fra internett)

Når det unormale blir normalt

Jeg satt og fulgte med på undervisningen som femåringene mine hadde. Jeg lyttet ivrig og prøvde å forstå thai-glosene. Undervisningen handlet om årstidene, så jeg klarte å henge ganske godt med. Mot slutten av undervisningen spør læreren to spørsmål til hver elev: "Hva heter mora di? Hva heter faren din?". Jeg vet ikke hvorfor hun spurte disse spørsmålene. Kanskje det var informasjon hun trengte? Eller kanskje det bare var for å få elevene til å følge med? Men runden gikk og det var flere ganger elevene hvisket med en litt flau stemme: "Jeg vet ikke.. Jeg kan det ikke". Etterpå summerte læreren opp hvor mange som manglet enten en mor, far eller begge foreldrene. Det var flere enn jeg hadde trodd. Så ryddet de sammen stolene, og så var det på tide med lek. Jeg ble sittende for meg selv, litt paff over det som nettopp hadde skjedd. Det er gjennom opplevelser som dette man merker kulturforskjellene. Når det unormale blir normalt...

Det har satt sine spor

Hvem var jeg?
Hvem er jeg nå?
Hvem vil jeg fortsette å være?
Det begynner å nærme seg hjemreise. Jeg har snart vært i Thailand i et halvt år. Det har satt sine spor.

Før var jeg lykkelig. Jeg storkoste meg hver dag og hadde få problemer. Jeg visste om fattigdom, men det var så fjernt, og jeg tenkte ofte at det ikke var noe jeg kunne gjøre uansett. Jeg har alltid syntes det er bra å samle inn penger til veldedighetsformål, men jeg har aldri virkelig kjempet for det selv. Jeg hadde en tendens til å glemme alt det negative så lenge jeg hadde det bra. Jeg var lykkelig, men uvitende.

Nå tenker jeg annerledes. Jeg vet ikke om jeg har forandret meg, men jeg ser annerledes på verden. Jeg vet mer om hva det vil si å være fattig. Jeg har sett det med mine egne øyne. Jeg kan høre ordet fattig og se for meg barna som sitter og venter på at familien skal komme og hente de. Barna som aldri blir hentet. Jeg ser fem personer ligge sammenkrøket for å få plass til å sove på det lille rommet de har. Jeg ser øynene som skjuler smerte. Jeg ser barn jeg er glad i. Men jeg er fortsatt lykkelig. Lykkelig fordi jeg vet at det er mulig å gjøre noe. Og lykkelig fordi jeg kjenner at jeg vil gjøre noe.

Men hva skjer når jeg kommer til Norge igjen? Kommer jeg til å glemme alt fordi det blir så fjernt? Jeg tviler på det. For barna jeg har møtt vil aldri være borte fra meg. Gleden og tårene de har gitt meg vil ligge i mitt hjerte, og jeg vil alltid huske de og hva de må hjem til hver kveld.

 

Love is a verb

Johannes 13, 34: "Et nytt bud gir jeg dere: Dere skal elske hverandre. Som jeg har elsket dere, skal dere elske hverandre."

Å elske hverandre er ikke noe Jesus råder oss til å gjøre, det er noe vi skal gjøre. Som mennesker har vi en tendens til å irritere oss over andre og hvordan andre oppfører seg. Vi setter oss selv høyest og tenker at en selv vet best. Jeg vil si at det er lov å irritere seg over andre, for jeg tror det er umulig å unngå det. Men en skal ikke sette en selv høyest. For ingen mennesker vet hva som er best. Det er det kun Gud som gjør. Og uansett hvor mye du irriterer deg over en person kan du allikevel elske denne personen. Du skal elske denne personen.

To love isn't a feeling, it is a verb!

En svipptur til Kambodsja

Inger: "Vi må til Kambodsja for å få nytt visum, vil du være med?"

Ettersom oppholdet i Thailand går ubehagelig fort, takket jeg ja til muligheten og heiv meg med. Vi dro til en by rett ved grensa torsdagskveld og overnattet på et gjestehus. Tidlig neste morgen dro vi av gårde for å få mest mulig tid i Kambodsja. Ble en del venting på grensa, men etter en god stund var alle tre vellykket gjennom og eventyret var i gang. Vi leide en taxi ned til Siem Reap for å komme kjappest mulig ned, men denne måtte selvfølgelig bruke en halvtime på å fylle opp taxien(og da med to personer i forsetet). Men det var fortsatt tidlig på dagen og klokka to hadde vi funnet gjestehus, spist lunsj og tatt en kjapp dusj. Så sto tempelområdet på vent og vi hadde masse å se!

Tempelbyen som ble bygget på 1100-tallet bestod av mange gamle templer hvor trærne vokste både rundt og over templene. Solveig var spesielt fasinert over de enorme røttene. Bildet er fra det første tempelet vi var innom. Det ble også mitt favoritttempel. Jeg følte jeg spradet rundt i Jungelboken med høye trær og ruintemplene rundt meg.

 

Mot kvelden gikk vi opp på en høyde hvor det også fantes et tempel. Her skulle vi se solnedgangen. Vi kom tidlig opp og fikk god tid til å prate med andre backpackere. Vi fikk også noen av de beste plassene, for når klokka nærmet seg halv seks ble plassen fyllt opp av turister. 

Vi stod opp spennende tidlig neste dag for å se soloppgangen over hovedtempelet Angkor Vat. Vakkert!

 

Det løp ville aper rundt omkring ved tempelet.

I Kambodsja var det fullt av små barn som solgte postkort, armbånd eller som bare tigget penger. De kunne telle fra 1-10 på fem forskjellige språk og visste blant annet hovedstaden i Norge. Det var salgstriks de hadde pugget. Barna sa pengene skulle gå til skolegang. Det var forferdelig å måtte skuffe barna gang på gang. Vi sa at vi ikke hadde penger, men ettersom vi var turister trodde de ikke på oss. Men det var faktisk sannheten ettersom vi hadde glemt å ta ut penger på morgenen og det ikke fantes minibank i området. Det var hjerteskjærende når vi snudde ryggen til barna og de ropte "God bless you" etter oss. 

Etter enda en lang dag ved templene fikk vi tuk-tuk sjåføren vår til å kjøre oss til en badeplass. Her spiste vi lunsj sammen med sjåføren mens han lærte oss om Kambodsja, og hadde en herlig time i vannet. Ble en deilig avkjøling i varmen. 

Deretter ble vi tatt med ned til en stor innsjø hvor vi skulle se solnedgangen. Vi fikk en egen båt med tre ungdommer som passet på oss. Sjåføren var bare tolv år gammel. De tok oss med ut til en flytende landsbygd. Der fantes det blant annet basketballbane, kirke og skole flytende på vannet. Det var svært fattige folk som bodde der, og vi syntes det var ganske fælt at vi betalte for at en turistbåt skulle ta oss med ut så vi kunne se hvor elendig de fattige lever. Det visste vi ikke før vi var på båten. Vi skulle egentlig bare ut for å se solnedgangen. Den hadde nok vært veldig vakker hadde det ikke vært for at den havnet bak en stor sky.

 Vi besøkte skolen og fikk hilse på de små barna. De var noen gledesfylte barn. Er utrolig hvor mye glede de kan ha enda så fattige de er.

Lørdagskveld var det på tide med en ny smaksopplevelse. Slange stod på menyen. Det var godt kjøtt, men litt tørt. Med litt saus til kan jeg kalle det en delikatesse. 

Takk for en herlig tur og mange gode opplevelser!

Hitler - en god mann?

Er det mulig å forandre verden?
Kan ett menneske bety en forskjell?

I det siste har disse spørsmålene surret en del rundt i tankene mine. På søndag var jeg på et internasjonalt lovsangmøte og der fikk jeg svaret, men det var ikke det svaret jeg ville ha. Sannheten er at jeg gjerne vil høre et nei til begge spørsmålene, rett og slett fordi det er det enkleste. Hvis det hadde vært umulig å bety en forskjell, så kan man bare følge strømmen og leve livet. Men samtidig er jeg utrolig glad for at jeg ikke fikk det svaret jeg ville ha. For det er mulig å bety en forskjell. Hitler var en person som førte til store forandringer i verden. Han var en god mann, men som gjorde dårlige gjerninger. Kan ikke da en person bety like mye på en positiv måte? Talen på søndag handlet om tro og utholdenhet. Har du disse to tingene er det ingenting som kan stoppe deg, for ingenting er umulig for Gud. Det handler om å virkelig tro og ikke gi opp.

All you need is faith and persistence!

Jeg har blitt forelsket...

... i en plass.

Når man våkner opp på morgenen og er iskald etter en kjølig natt skulle man tro humøret ville holde seg nede over lengre tid. Men hver morgen kom smilet på plass med en gang jeg trådte ut av hytta. Synet av fjell og grønne enger som omringet meg på alle kanter gav meg en boblende glede som sakte, men sikkert varmet opp kroppen igjen. Bak i pickupen til pastoren kjørte vi rundt i fjellene og nøt den ubeskrivelige naturen. Selv med 24 stk stappet i en bil beregnet til fem personer var det en glede. Etter en joggetur på ettermiddagen over blomsterenger og opp bratte bakker ble den kalde dusjen en forfriskning jeg satte stor pris på. Når natten nærmet seg ventet enten en stjerneklar himmel vakrere enn du kan forestille deg, eller synet av lyn som skar seg over himmelen noen fjelltopper lenger borte. Er det rart jeg har blitt forelsket i denne plassen?

Utsikten fra hytta vår

Vi tilbrakte tolv dager i fjelllandsbygda "Ban Den". Vi hadde engelskundervisning, lekte med ungdommene i området og lærte om misjonsarbeidet som foregår der oppe. På fritiden gikk mye av tiden til lesing, kortspilling og å nyte den vakre plassen. Pastor Amnuay og kona hans tok oss svært godt imot og vi fikk utrolig god middag til både frokost, lunsj og kvelds. Jeg er imponert over arbeidet de gjør her oppe og jeg ser at Guds rike vokser!

Vi var med på en sportsdag for 17 skoler i området. Her ble vi svært populære og prøvde ivrig å stutre fram det lille vi kan av thai.


Resultat av min grimaseundervisning


Vi hadde engelskundervisning på den nærmeste skolen. Fruktsalat var en slager!


Her er en av kirkene vi var på gudstjeneste i. Vi fikk lære masse om hvordan misjonsarbeidet foregår oppe i fjellene. Veldig spennende!

Pickupen som vi fylte med 24 personer(bildet er fra en annen dag).


Team Thailand i nasjonalparken

Har jeg fortalt om...?

Har jeg fortalt om den gangen jeg måtte vaske og skure store deler av Nådehjemmet? Det var en dag jeg var småsyk og tung i hodet, og da hjalp det ikke akkurat å stå i støv hele dagen. Det var en utrolig tung jobb og jeg var helt utslitt etterpå. Men jeg smiler av tanken.

Har jeg fortalt om det siste året jeg gikk på Drottningborg? Vi hadde som avgangselever mye skole å konsentere oss om. I tillegg hadde vi et misjonsprosjekt som ofte ble prioritert foran skolearbeidet. Det var mye slit og masse arbeid. Vi sto på hele året og kjempet for hver krone som kom inn. Jeg var ofte sliten og lei. Men jeg smiler av tanken.

Har jeg fortalt om timene jeg er på Lovsangshjemmet på ettermiddagen? Her kommer det barn i alle aldre og omtrent alle har like mye behov for oppmerksomhet. Det sier seg selv at hjemmet blir fyllt av bråk og støy. Det er i tillegg veldig varmt. Jeg kan ikke språket barna snakker og føler derfor timene ofte blir uendelig lange. Men jeg smiler av tanken.


Har jeg fortalt hvorfor jeg smiler av disse hendelsene?

"Den største gleden man kan ha er å gjøre andre glad."

Å hjelpe andre kan ofte være tungt og kjedelig, men den gleden man får når man ser at det nytter er ubeskrivelig. Bare prøv selv! :)

Sjekk ut www.kiva.org. Anbefales!

Kjære Far

Takk for året som har gått. Takk for all gleden jeg har fått og alle de gode opplevelsene. Takk for at du alltid har vært med meg og beskyttet meg. Takk for din velsignelse. Takk for smilene i folkene rundt meg. Takk for kaffien som smakte så godt. Takk for de du sendte for at jeg skulle komme nærmere deg. Takk for at jeg alltid kan glede meg i Deg!

La din vilje skje i det nye året. Løft opp mitt blikk, lys opp min sti og gjør den klar for meg. Vær du mitt håp og styrk min tro, vis meg din kjærlighet. La meg være et lys i verden. Led meg på den rette vei og gi meg mot til å følge den. Hjelp meg å se de som trenger din kjærlighet. I år vil jeg gå på det du har for meg!
Amen

Tørr kylling og lange timer

Team Thailand fikk være med kirka i Laos å feire nyttårsaften. Festen startet klokka fire med masse musikk, dans og lange taler. Jeg vet ikke antallet på hvor mange som var der, men vil tippe rundt 500-600 personer. Alt foregikk på laotisk og det var vanskelig å følge med. Tankene havnet fort på hvordan nyttårsaften ville vært i Norge og hva jeg ville gjort til de forskjellige tidene hjemme. Fra seks til halv åtte var det pause og vi dro av gårde med noen ungdommer i kirka for å spise middag. De tok oss med til en lokal sjappe som serverte enkle laotiske retter. Jeg bestilte en kyllingrett jeg syntes så god ut. Det viste seg å være en tørr fritert kylling med ris til. Jeg begynte selvfølgelig å sammenligne dette med den suksessfylte kalkunfiléten vi hadde i fjor(som jeg ærlig kan si at er den beste middagen jeg noen gang har hatt). Jeg savnet Norge mer og mer, men måtte finne meg i at jeg satt fast her i Laos.

Halv åtte var showet i gang igjen, og det var enda mer laotisk dans og musikk. Men heldigvis var det nå litt mer variert og jeg ble faktisk imponert over hvor dyktige de var. Det var god stemning blant ungdommene hele kvelden og de jublet og koste seg. Jeg fikk følelsen av at det var et veldig godt samhold blant folkene i kirkene her i Vientiane. Etterhvert stoppet showet opp og det var tid for vitnesbyrd. Alle vitnesbyrdene handlet om å takke Gud for alt han hadde gjort for de i løpet av året. Jeg ble selv sittende å tenke på alt jeg har å være takknemlig for, og det er absolutt ikke lite. Mot slutten av møtet var det bønn og lovsang som stod for tur. Vi takket Gud for 2009 og gav han ære. Jeg vil si det er den fineste måten jeg har avsluttet et år på.

To minutter over tolv var festen over. Jeg fikk sett to raketter og så ventet senga på hotellet. Det ble en annerledes feiring, men på mange måter en av mine beste. Og det takker jeg Gud for!