Jeg sitter i stua vår og tanken om at stua er like stor som huset til Gardfield og hans 11 søsken dukker opp.
Jeg går tur ute og treffer på en hel haug med barneskoleelever. Noen har på seg merkeklær hvor et plagg koster like mye som en hel garderrobe ville kostet for Om.
Jeg ser garasjer som er større en hjemmet til Prai og hennes familie.
Jeg går for meg selv og ser meg rundt, og det er ingen folk å se. I Bangkok er det folk i gatene til alle døgnets tider. Som oftest fordi de ikke har noen andre plasser å være.
Jeg trekker ned etter et toalettbesøk og kommer på at vannet i doen er reinere enn vannet de i Bangkok har i krana.
Det er rart å være tilbake i Norge. Plutselig er fattigdommen så fjern, men samtidig så nær...
Det er litt av en overgang, ja. Kult at du er så bevisst. Eg likar deg.
SvarSlettEg likar deg ogsaa.
SvarSlettVil bare opplyse deg om at jeg har kommentert paa et innlegg et par hakk lenger nede (det med bilde av oss). Saa vet du deg
Send meg en mail med oppdatering fra hjemkomsten en gang det passer
Glad i deg venn
siri - nå kommer jeg snart hjem til deg!!
SvarSlettHei! Jeg vil bare si at du har en veldig fin blogg, og skriver om viktige ekte saker! Du skrev det på en fin måte og inspirerte meg på en måte til å hjelpe andre. Som du sa så kan man ikke hjelpe andre, men det å gjøre i hvertfall noen lykkeligere er beder en ingenting! Velkommen hjem :o)
SvarSlettDu skildrer det så utrulig bra siri! Virkelig noe til ettertanke. Jeg liker deg jeg også :)
SvarSlett