Det har satt sine spor

Hvem var jeg?
Hvem er jeg nå?
Hvem vil jeg fortsette å være?
Det begynner å nærme seg hjemreise. Jeg har snart vært i Thailand i et halvt år. Det har satt sine spor.

Før var jeg lykkelig. Jeg storkoste meg hver dag og hadde få problemer. Jeg visste om fattigdom, men det var så fjernt, og jeg tenkte ofte at det ikke var noe jeg kunne gjøre uansett. Jeg har alltid syntes det er bra å samle inn penger til veldedighetsformål, men jeg har aldri virkelig kjempet for det selv. Jeg hadde en tendens til å glemme alt det negative så lenge jeg hadde det bra. Jeg var lykkelig, men uvitende.

Nå tenker jeg annerledes. Jeg vet ikke om jeg har forandret meg, men jeg ser annerledes på verden. Jeg vet mer om hva det vil si å være fattig. Jeg har sett det med mine egne øyne. Jeg kan høre ordet fattig og se for meg barna som sitter og venter på at familien skal komme og hente de. Barna som aldri blir hentet. Jeg ser fem personer ligge sammenkrøket for å få plass til å sove på det lille rommet de har. Jeg ser øynene som skjuler smerte. Jeg ser barn jeg er glad i. Men jeg er fortsatt lykkelig. Lykkelig fordi jeg vet at det er mulig å gjøre noe. Og lykkelig fordi jeg kjenner at jeg vil gjøre noe.

Men hva skjer når jeg kommer til Norge igjen? Kommer jeg til å glemme alt fordi det blir så fjernt? Jeg tviler på det. For barna jeg har møtt vil aldri være borte fra meg. Gleden og tårene de har gitt meg vil ligge i mitt hjerte, og jeg vil alltid huske de og hva de må hjem til hver kveld.