All I need is You!

Ut av komfortsonen

Har du noen gang lest en tekst for så å bli skikkelig inspirert og rørt? Har du noen gang endret holdninger etter du har lest noe? Prøvd å forandre livet fordi du vil gjøre noe godt?

Selv har jeg en tendens til å lese mye bra og så tenke at dette skal jeg være med å kjempe for. Jeg blir skikkelig gira og tenker på alt som jeg kan gjøre og hvordan. Problemet mitt er at de tankene aldri går i oppfyllelse. For sannheten er at det frister mer å bare nyte livet og være fornøyd med sånn som jeg har det.

Noe jeg har innsett her i Thailand er at det er mye bedre å gjennomføre det man tenker. Da blir man enda mer gira og får ny energi ved å se at det hjelper. Jeg er i Thailand. 13 timer med fly og en drøy time med bil fra sofaen i stua. Jeg vil kalle det et lite steg ut av komfortsonen. Men jeg oppdager at jeg fortsatt føler meg helt trygg. Jeg har ikke hatt noen ekstremt store utfordringer enda og jeg tror kanskje jeg fortsatt prøver å holde meg unna de.

Saken er at jeg sitter her i Thailand, og jeg ser at arbeidet jeg gjør hjelper og jeg får mye ut av det selv. Men jeg gleder meg til å komme til Norge, og hoppe enda lengre ut av komfortsonen. For det er der hvor alle kjenner meg, der alle snakker samme språk og der alle helst vil klare seg selv. Tør jeg stå fram med det jeg tror på foran en fremmed i Norge? Tør jeg spre det gode budskap hvor det virkelig trengs?

Jeg vil prøve! Vil du prøve med meg?

"God's love will never fail"

En normal dag i Bangkok

Klokka ringer. Jeg lister meg ut av rommet i håp om å ikke vekke Mari. Morgenstell og frokost, så er jeg klar for jobb. Klokka er 08.30. Jeg går ned første trapp og befinner meg i klasserommet som jeg jobber i. Ungene på 5 år kommer springende mot meg og roper «Phi Lincii»(thai-navnet mitt med ordet for eldre «phii» foran). Jeg smiler og kjenner en glede over at jeg får være med disse barna. I løpet av skoledagen er det leking, fellessamling med flaggheising og kongesangen, undervisning(jeg har litt engelskundervisning), mer leking og deretter mat. Når lunsjen er servert er jeg ferdig på skolen. Jeg spiser lunsj med kokken, går så opp et par etasjer og befinner meg i leiligheten. Fire timer fri før neste jobb går(som regel) til pensumlesing og andre produktive ting som må gjøres.

Klokka er 15.15 og jeg rusler av gårde mot min andre jobb. Jeg tar snarveien gjennom slummen og over elva. Søpla ligger strødd og jeg kjenner kloakkstanken stikker i nesa. Husene er ikke hus, men små skur. Jeg får en påminnelse på hvor fattige de barna jeg treffer virkelig er. Et kvarter senere er jeg fremme på jobb. Lovsangshjemmet lyser litt opp med sin grønne farge blant det ellers gråe nabolaget. Ungene kommer springende mot meg og roper «Phi Lincii». Jeg klarer ikke la være å bli glad i disse barna. Her er aldersgruppen alt fra 4-15 år og vi har forskjellige aktiviteter som leking, tegning, musikk, bordtennis, bingo og en del aktiviteter som foregår på engelsk for at ungene skal lære det. Timene suser av gårde og plutselig er klokka seks. Jeg er ferdig for dagen. Sammen med Mari tusler jeg hjem. Vi tar omveien ved hovedveien for å være på den sikre siden. Kveldene går til filmtitting, kveldsmat, pensumlesing og annet kos. Klokka blir ti og jeg er trøtt(til en forandring fra Norge).

Lovsangshjemmet

På mandagene er dagen litt annerledes. Da jobber Mari og jeg på Nådehjemmet. Det ligger et stykke unna og vi tar derfor taxi til jobb. Her starter dagen klokka åtte. For tiden er det 4 mødre og 3 gravide på hjemmet. Oppgavene våre består i å være sammen med de som er der. Vise de støtte, kjærlighet og at vi vil bli kjent med de. Vi skal også ha litt engelskundervisning. Klokka tolv er det lunsj og vi spiser sammen med de. Har planer om å lage noe norsk til de en gang, så det blir spennende å se hvordan det blir tatt imot. Jobben er ferdig klokka fire, men vi kan være der så lenge vi føler for.

Jeg er veldig takknemlig for at jeg er her og får gjøre det jeg gjør. Selv om jeg kjenner hjemlengselen i blant, så vet jeg at jeg kommer til å se tilbake på dette halvåret som noe helt spesielt. Jeg har noen fantastiske folk rundt meg av både misjonærer, lærere og venner. Jeg takker Gud for at jeg har det så bra og for alt jeg får oppleve. Jeg har så mye å lære!

Barna på lovsangshjemmet overtok kameraet mitt og tok noen bilder:

We can change the world!

Men når jeg ser rundt meg...

Jeg plugger høreproppene i ørene. Lener setet langt bak og trer teppet godt om meg. Puta ligger tett plantet mot bakhodet mitt og jeg blir søvnig. Jeg befinner meg i nattbussen fra Mukdahan til Bangkok. Det er en helt annen type buss enn de jeg har tatt tidligere i Thailand. Komforten er ikke til å klage på og jeg vil nesten si bussen er hakket bedre enn norsk standard. «Dette er livet» tenker jeg først, men jeg tenker videre... Hvorfor sitter jeg på denne flotte bussen? Hvorfor har jeg ikke endt opp på en gammel thailandsk lokalbuss igjen? Svaret er at jeg har penger til denne komforten. Og om jeg liker det er jeg ikke helt sikker på. Selvfølgelig skal vi unne oss noe godt iblant. Men jeg skammer meg litt over hvor ofte det blir. Nå sitter jeg i en nyopppusset leilighet. Vi har fått trykk i dusjen og airconditionen er på. Jeg var ikke helt forberedt på dette. Jeg hadde ikke trodd at jeg kom til å mislike at jeg har det så bra. Men når jeg ser rundt meg og ser hvordan de lever her, så smaker plutselig ikke isen på Swennsens isbar noe godt lenger...

Mukdahan - bare navnet får meg til å smile!

Mukdahan, en perle nord i Thailand. Jeg har virkelig fått sansen for denne lille, men koselige byen. I morgen reiser vi til Bangkok og på mandag starter arbeidet. Jeg gleder meg veldig til å begynne med det jeg kom til Thailand for, men jeg må si det er trist å skulle forlate Mukdahan.

Føler jeg på ny reiser fra det kjente og kjære hvor jeg har det trygt og godt. Jeg har fått en fast hverdag her og trives med den, nå må jeg starte på nytt og planlegge en ny hverdag. Men Gud er med meg til Bangkok også, og jeg gleder meg til alt han har å vise og lære meg. Mukdahan, vi ses nok snart igjen...

Takk til:
- aerobic-instruktørene i parken
- Good Mook for vestlig tilflukt
- Monooy og hennes måte å gjøre thai-undervisning spennende på
- tuk-tuk sjåførene som kjørte oss til målet uansett om de visste veien eller ikke
- kjerka og menigheten som har tatt oss så godt imot.
- Benjamin og Sarah for å gi meg et svært positivt syn på dansker
- Kine og Kari for noen fantastiske morgenstunder: Jogging og Starbucks-kaffe!
- misjonærene for alt de har gjort for oss
- markedet for gode matopplevelser
- Ragnhild for labbeentusiasmen
- Team Thailand for mange gode stunder sammen
- Gud for et minne for livet!


Brødre som nyter utsikten sammen


Nydelig natur i Mukdahan nasjonalpark


Ragnhild på den daglige labbeturen til skolen


Middag med misjonærflokken. Fantastiske folk!


Lagde kratonger som man skal sette ut på vannet med lys i. Er en buddhistisk tradisjon.


Siste dag på språkskolen


Team Thailand og Monooy(språklæreren vår)

Virkeligheten

Jeg sitter i senga mi. Under en god og varm dyne. Lyset er på og døra er låst. Utenfor står vakta og passer på hele natta. Jeg er trygg.

Hva skjer utenfor murene til hotellet? Hvor mange uskyldige barn blir misbrukt akkurat nå?
Vi lever midt i det. Vi vet om det. Vi hører om det. Hvorfor ser vi det ikke?

Vi vil ikke se det...

Kultursjokk?

Det er så mye jeg misliker med denne kulturen. Så mye som jeg gjerne skulle forandret på. Det er altfor masse som gjør meg trist og lei. Av og til blir jeg rett og slett utrolig irritert. Men tro ikke at jeg snakker om den thailandske kulturen. Nei, jeg snakker om vår kultur! Den egoistiske kalde norske kulturen.

Nå har jeg vært i Thailand i en måned. Tida har rent av gårde og jeg sitter igjen med et veldig positivt syn på kulturen her. Selvfølgelig er det ting jeg reagerer på her også, men alt i alt liker jeg thaienes tankegang. De er så mye mer fornøyde med det de har, selv om de nesten ikke har noe. Vi har virkelig mye å lære...

Jeg var innom vg.no i dag. Svineinfluensaen ser ut til å være enhver nordmanns største frykt. Men hva er dette å skrive opp og ned om? Er Norge blitt blinde for verdenen rundt? For hver person som dør av svineinfluensa, dør 1000 personer av fattigdom. Hvor bør da fokuset være? Er det riktig at Norge bruker flere millioner på å bekjempe svineinfluensaen, istedenfor å bruke ressurser på å hjelpe de som virkelig trenger det?

For hver person som dør av svineinfluensaen
har 1000 barn dødd av fattigdom.
(tekst hentet fra nyhetsspeilet.no)

Jeg er lei av kulturen vår! Lei av at vi klager på alt. Nå klager jeg til og med på kulturen vår... Vi lever i et av verdens beste land å bo i, men allikevel er vi ekstremt kravstore. Vi hungrer etter alt det materialistiske, når sannheten er at det ikke er det vi trenger. Vi klarer ikke sette pris på kjærligheten mellom mennesker og det som virkelig betyr noe.

En ting jeg liker her i Thailand er at man ikke skal vise sinne, for ingenting løser seg på den måten. Jeg liker at jeg kan være positiv! Hvis ting ikke går som planlagt er det ikke noe anna å gjøre enn å smile. Det vil jeg ta med meg tilbake til Norge.

Jeg tilhører selv den norske kulturen. Jeg ser at jeg klager over små ubetydelige ting og ikke alltid setter pris på det som betyr noe. Men jeg ønsker så inderlig å forandre meg. Jeg prøver å se med stor glede på det jeg har, istedenfor å alltid ønske mer. Jeg har en fantastisk kjæreste, en kjærlig og god familie og utrolig mange herlige venner. Men best av alt: Jeg har en Far som alltid passer på meg! Jeg har alt jeg trenger og mer enn det. Takk, kjære Far, takk!