Å møte lidelse ansikt til ansikt

Du går alene rundt i byen. Du har akkurat spist deg mett på et stort og godt måltid, og gleder deg til å komme hjem og slenge deg ned foran tv-en. Med ett får du øye på en dame. Hun halter seg forsiktig framover på de skrale beina. Kroppen er bøyd mot bakken på grunn av den tunge sekken hun bærer på ryggen. Rundt henne er det en en mengde av biler som tuter og hyler mot henne for at hun skal komme seg vekk fra veien. Lenger borte kan du se en folkemengde som ler av henne og nyter synet av lidelsen hennes. Du blir stående å se på det hele. Hun kommer mot deg. Bruker de få kreftene hun har på å bære sekken videre. Plutselig faller hun og varene fra sekken faller ut og triller over hele gaten. Hun blir liggende på bakken og kommer seg ikke opp igjen. Kroppen er utslitt og svikter hver gang hun rører på seg. Tankene dine begynner å surre. Hva skal du gjøre? Hvis du hjelper henne vil de andre le av deg. Bilene vil kanskje bli like sinte på deg og frykten begynner derfor å vokse. En gjeng med folk strømmer forbi deg. Du snur deg vekk fra damen og henger deg på folkemengden. Hun er ikke lenger ditt ansvar. Du kommer hjem, slenger deg ned på sofaen og slapper av...

Neste dag er du på vei mot gatekiosken for å kjøpe deg en Coca Cola. Plutselig står den samme damen foran deg. Du stopper opp og glemmer alt rundt deg. Damen hiver fra seg sekken, løper mot deg og dytter deg vekk. Bremselydene hyler fra bilen før de blir avbrutt av et smell. Hun ligger på bakken. Hun rører seg ikke. Hun puster ikke...

Jesus gav sitt liv for oss. Han holdt ut ekstreme lidelser og møtte flere som sviktet ham når han trengte dem mest. Simon, en tilfeldig forbipasserende, så Jesus falle ned rett ved han. Jesus trengte hjelp med å bære korset videre og Simon tok på seg oppgaven. Jesus gav livet sitt for at Simon skulle få evig liv. Jesus gav sitt liv for deg!

I dag møter vi på folk som lider overalt i verden. Vi ser det på dem, men vi snur oss bort. Vi overlater problemet til andre. Vi velger den letteste veien.

Jeg ønsker å være mer lik Simon. Jeg prøver...

I dag ble 25 par skitne føtter reine

For ca. 2000 år siden satt disiplene rundt bordet og feiret påskemåltidet sammen med Jesus. Midt i måltidet reiser Jesus seg opp, tar et linklede rundt livet, heller vann i et fat og begynner å vaske føttene til disiplene. Disiplene ser forundret ut og lurer nok på hva denne mesteren driver med. Hvorfor skal kongen over alle konger sette seg ned for å vaske 12 par skitne føtter?

"Kan vi få lov til å vaske føttene dine?" spurte fire thaier meg. I kveld fikk jeg være med på en samling med menigheten som Arne og Anne Brit går i. Under samlingen var det en periode hvor alle skulle si noe fint og vaske føttene til en person, deretter skulle de be for personen. Føttene er, i følge thaiene, det skitneste på hele kroppen, og det blir sett på som en fornærmelse om du viser undersiden av føttene til noen. Thaiene lever i en kultur hvor eldre og hvite utlendinger blir sett opp til. Mange thaier har en tendens til å tenke at andre er mer verdt enn dem selv og setter andre høyere.Men i dag var det annerledes. I dag var vi alle på samme plan. I dag ble 25 par skitne føtter reine...

(Bildet er hentet fra internett.)

Johannes 13, 15-17: Jesus sier "Jeg har gitt dere et forbilde: Slik jeg har gjort mot dere, skal også dere gjøre. Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Tjeneren er ikke større enn sin herre, og utsendingen er ikke større enn han som har sendt ham. Nå vet dere dette. Og salige er dere så sant dere også gjør det."


For Gud er alle mennesker like mye verdt. For Gud er det ingen folkeslag som er større enn andre folkeslag. For Gud er vi alle Guds barn
 

Noen begivenheter den siste tiden

Det er rart å si det, men om to uker er jeg faktisk hjemme. Det har gått utrolig fort, og jeg både gruer og gleder meg til å dra. Tankeboksen har blitt satt i sving dette halvåret, men nå vil jeg bruke litt tid på å fortelle noen ting jeg har holdt på med den siste tiden.

I dag hadde jeg min siste dag på jobben i Immanuel Daghjem. Vi hadde stor fest med masse godt, hvor vi danset og hadde det moro sammen. Jeg hadde kjøpt en liten bamse hver til alle barna i klassen min. På slutten av dagen sang de en velsignelse til meg og takket for halvåret. Så kom alle barna bort til meg og gav meg et kyss på kinnet. Var umulig å holde tårene tilbake. Jeg kommer virkelig til å savne alle barna her.

På tirsdag var jeg på konsert med Kings of Convenience! Vi var en norsk gjeng på omtrent 15 stk som  hadde kjøpt billetter og var klar for norsk kvalitetsmusikk. Jeg var i ekstase hele kvelden og konserten var konge! Deretter kom jeg hjem og fikk meg en stor overraskelse. Inger og Solveig hadde sett feil på flybiletten og måtte derfor sove to netter i Bangkok. Derfor endte de opp hos oss og det visste ikke jeg før jeg så de sitte i leiligheten. Takk for besøket!

Forrige helg tilbrakte jeg i Cha-Am. Vi som Hald-team var så heldige å få være med på misjonærmøte hvor alle misjonærene i Thailand og Kina fra NMS var samlet. Det var godt å treffe alle fra Mukdahan igjen. Helga var en enrgikilde for min del, med påfyll både åndelig, sosialt og i bufféen. På lørdagen var det kostymefest, noe jeg og ni andre protesterte mot i grønne klær. En fantastisk helg som alle misjonærene skal ha stor takk for!

Foto: Birgitte Moe Olsen

Ellers er jeg på et internajonalt møte hver søndag kveld. Her er jeg med og leder lovsangen. Er godt å være en plass hvor jeg kan forstå alt som blir sagt. Gud er god!

Sommerferie i to versjoner

Jeg gleder meg til sommerferien. Sommer i Norge er ubesrivelig. Sjø, sol og båtliv er bare noen av de få tingene jeg gleder meg til. Jeg har mange venner å gå sammen med og skal på flere leirer i løpet av ferien. Jeg er nesten sikker på at jeg kommer til å ha det supert!

Her i Thailand nærmer det seg nå den varmeste perioden i løpet av året. Barnehagene skal derfor ha sommerferie, og i går ble de bedt om å tegne det de skulle gjøre i løpet av ferien. Omsin kom bort til meg for å vise tegningen sin. Omsin er en smilende gutt som alltid koser seg. Han er ekstremt kilen og han har funnet ut at det er jeg også. På tegningen hadde han tegnet seg selv på fire forksjellige steder. Når han stod ute i den varme sola, når han var hjemme, når han sov og enda en tegning av seg selv i sola. Men på alle bildene hadde gutten et trist ansikt. Munnen pekte nedover og tårene rant fra øynene.

Ordet "sommerferie" har for meg alltid vært et positivt ladet ord. For Omsin er det motsatt.

Ingen kan hjelpe alle...

Ettermiddagsaktivitetene på Lovsanghjemmet er et hverdagstilbud for barn og ungdom fra slummen. Her kan de delta på engelskundervisning, musikkundervisning, data, lek og moro. For de som deltar der fast blir det et lite grunnlag for videre skolegang. Her får de også et friminutt fra elendighetene i slummen, og de møter folk som gir de den oppmerksomheten de trenger og som er glad i de.

Å delta på ettermiddagsaktivitetene vil ikke si at en automatisk kommer seg ut av slummen og får et bedre liv. For mange av ungdommene er fristelsen til letttjente penger gjennom salg av narkotika, salg av kroppen sin og gambling for stor, og de dropper derfor å gjøre den innsatsen som må til for å få seg ordentlig utdanning. For mange av barna som deltar på ettermiddagsaktivitetene blir det ikke drømmeframtiden. Men for noen av barna betyr hjelpen de får på aktivitetene at livet de sitt tar en ny vei. For noen er ettermiddagsaktivitetene løsningen. Og disse som da kommer seg ut av livet i slummen blir fort et forbilde for de som fortsatt har en sjanse til å komme seg ut. Så selv om det kanskje bare er 10 av 300 som får en bedre framtid er det bedre enn ingen. Ingen kan hjelpe alle, men alle kan hjelpe noen. Det finnes håp i de mørke gatene, og man finner det i mange av barna som deltar på ettermiddagsaktivitetene.

Jeg er Guds barn

Jeg hadde fått i oppdrag og kjøpe noen puslespill og spill til nådehjemmet. Eneste tid på døgnet som jeg kunne få gjort dette var rett etter jobb på Lovsangshjemmet. Jeg hadde fått vite at det fantes en bra hobbybutikk på et senter jeg aldri hadde vært på før. Så mot slutten av jobbedagen skiftet jeg tøy og heiv meg i en taxi. Men selv om tøyet var skiftet følte jeg meg ganske shabby. Du kan jo forestille deg å jobbe i 35 varmegrader med unger som skal løftes og hives rundt i to timer. Man blir merkelig nok veldig svett og ekkel etter det. Her i Thailand går jeg vanligvis i ganske slapt tøy, og jeg bryr meg sjeldent. Men denne kvelden var det litt annerledes. For det senteret jeg hadde fått anbefaling om var ikke et hvilket som helst senter. Her var det merkeklær på merkeklær og det kunne virke som om alle rundt meg fulgte trenden på senteret. Følte meg rett og slett veldig utilpass. Men jeg måtte fullføre oppdraget og tok alle rulletrappene opp til øverste etasje. Her surret jeg rundt for meg selv og leitet etter spillseksjonen. Jeg ville helst unngå å prate med noen i tilfelle de skulle komme for nærme og kjenne "duften" av meg. Og i mens jeg gikk der, kom det plutselig en kjent sang over høytalerne:

"Who am I, that the Lord of all the earth
Would care to know my name
Would care to feel my hurt
Who am I, that the Bright and Morning Star
Would choose to light the way
For my ever wandering heart

Not because of who I am
But because of what You've done
Not because of what I've done
But because of who You are

I am a flower quickly fading
Here today and gone tomorrow
A wave tossed in the ocean
A vapor in the wind
Still You hear me when I'm calling
Lord, You catch me when I'm falling
And You've told me who I am
I am Yours, I am Yours"

Gud har sannelig sans for humor. For denne kvelden, når jeg følte meg ganske alene, skitten og utilpass, så kommer denne sangen og minner meg på hvem jeg er. At jeg er elsket av Gud uansett hvordan jeg ser ut eller lukter. Jeg er den jeg er, og jeg skal ikke skamme meg over det. Jeg er Guds barn..

(Bildet er hentet fra internett)

Når det unormale blir normalt

Jeg satt og fulgte med på undervisningen som femåringene mine hadde. Jeg lyttet ivrig og prøvde å forstå thai-glosene. Undervisningen handlet om årstidene, så jeg klarte å henge ganske godt med. Mot slutten av undervisningen spør læreren to spørsmål til hver elev: "Hva heter mora di? Hva heter faren din?". Jeg vet ikke hvorfor hun spurte disse spørsmålene. Kanskje det var informasjon hun trengte? Eller kanskje det bare var for å få elevene til å følge med? Men runden gikk og det var flere ganger elevene hvisket med en litt flau stemme: "Jeg vet ikke.. Jeg kan det ikke". Etterpå summerte læreren opp hvor mange som manglet enten en mor, far eller begge foreldrene. Det var flere enn jeg hadde trodd. Så ryddet de sammen stolene, og så var det på tide med lek. Jeg ble sittende for meg selv, litt paff over det som nettopp hadde skjedd. Det er gjennom opplevelser som dette man merker kulturforskjellene. Når det unormale blir normalt...