Noen begivenheter den siste tiden

Det er rart å si det, men om to uker er jeg faktisk hjemme. Det har gått utrolig fort, og jeg både gruer og gleder meg til å dra. Tankeboksen har blitt satt i sving dette halvåret, men nå vil jeg bruke litt tid på å fortelle noen ting jeg har holdt på med den siste tiden.

I dag hadde jeg min siste dag på jobben i Immanuel Daghjem. Vi hadde stor fest med masse godt, hvor vi danset og hadde det moro sammen. Jeg hadde kjøpt en liten bamse hver til alle barna i klassen min. På slutten av dagen sang de en velsignelse til meg og takket for halvåret. Så kom alle barna bort til meg og gav meg et kyss på kinnet. Var umulig å holde tårene tilbake. Jeg kommer virkelig til å savne alle barna her.

På tirsdag var jeg på konsert med Kings of Convenience! Vi var en norsk gjeng på omtrent 15 stk som  hadde kjøpt billetter og var klar for norsk kvalitetsmusikk. Jeg var i ekstase hele kvelden og konserten var konge! Deretter kom jeg hjem og fikk meg en stor overraskelse. Inger og Solveig hadde sett feil på flybiletten og måtte derfor sove to netter i Bangkok. Derfor endte de opp hos oss og det visste ikke jeg før jeg så de sitte i leiligheten. Takk for besøket!

Forrige helg tilbrakte jeg i Cha-Am. Vi som Hald-team var så heldige å få være med på misjonærmøte hvor alle misjonærene i Thailand og Kina fra NMS var samlet. Det var godt å treffe alle fra Mukdahan igjen. Helga var en enrgikilde for min del, med påfyll både åndelig, sosialt og i bufféen. På lørdagen var det kostymefest, noe jeg og ni andre protesterte mot i grønne klær. En fantastisk helg som alle misjonærene skal ha stor takk for!

Foto: Birgitte Moe Olsen

Ellers er jeg på et internajonalt møte hver søndag kveld. Her er jeg med og leder lovsangen. Er godt å være en plass hvor jeg kan forstå alt som blir sagt. Gud er god!

Sommerferie i to versjoner

Jeg gleder meg til sommerferien. Sommer i Norge er ubesrivelig. Sjø, sol og båtliv er bare noen av de få tingene jeg gleder meg til. Jeg har mange venner å gå sammen med og skal på flere leirer i løpet av ferien. Jeg er nesten sikker på at jeg kommer til å ha det supert!

Her i Thailand nærmer det seg nå den varmeste perioden i løpet av året. Barnehagene skal derfor ha sommerferie, og i går ble de bedt om å tegne det de skulle gjøre i løpet av ferien. Omsin kom bort til meg for å vise tegningen sin. Omsin er en smilende gutt som alltid koser seg. Han er ekstremt kilen og han har funnet ut at det er jeg også. På tegningen hadde han tegnet seg selv på fire forksjellige steder. Når han stod ute i den varme sola, når han var hjemme, når han sov og enda en tegning av seg selv i sola. Men på alle bildene hadde gutten et trist ansikt. Munnen pekte nedover og tårene rant fra øynene.

Ordet "sommerferie" har for meg alltid vært et positivt ladet ord. For Omsin er det motsatt.

Ingen kan hjelpe alle...

Ettermiddagsaktivitetene på Lovsanghjemmet er et hverdagstilbud for barn og ungdom fra slummen. Her kan de delta på engelskundervisning, musikkundervisning, data, lek og moro. For de som deltar der fast blir det et lite grunnlag for videre skolegang. Her får de også et friminutt fra elendighetene i slummen, og de møter folk som gir de den oppmerksomheten de trenger og som er glad i de.

Å delta på ettermiddagsaktivitetene vil ikke si at en automatisk kommer seg ut av slummen og får et bedre liv. For mange av ungdommene er fristelsen til letttjente penger gjennom salg av narkotika, salg av kroppen sin og gambling for stor, og de dropper derfor å gjøre den innsatsen som må til for å få seg ordentlig utdanning. For mange av barna som deltar på ettermiddagsaktivitetene blir det ikke drømmeframtiden. Men for noen av barna betyr hjelpen de får på aktivitetene at livet de sitt tar en ny vei. For noen er ettermiddagsaktivitetene løsningen. Og disse som da kommer seg ut av livet i slummen blir fort et forbilde for de som fortsatt har en sjanse til å komme seg ut. Så selv om det kanskje bare er 10 av 300 som får en bedre framtid er det bedre enn ingen. Ingen kan hjelpe alle, men alle kan hjelpe noen. Det finnes håp i de mørke gatene, og man finner det i mange av barna som deltar på ettermiddagsaktivitetene.

Jeg er Guds barn

Jeg hadde fått i oppdrag og kjøpe noen puslespill og spill til nådehjemmet. Eneste tid på døgnet som jeg kunne få gjort dette var rett etter jobb på Lovsangshjemmet. Jeg hadde fått vite at det fantes en bra hobbybutikk på et senter jeg aldri hadde vært på før. Så mot slutten av jobbedagen skiftet jeg tøy og heiv meg i en taxi. Men selv om tøyet var skiftet følte jeg meg ganske shabby. Du kan jo forestille deg å jobbe i 35 varmegrader med unger som skal løftes og hives rundt i to timer. Man blir merkelig nok veldig svett og ekkel etter det. Her i Thailand går jeg vanligvis i ganske slapt tøy, og jeg bryr meg sjeldent. Men denne kvelden var det litt annerledes. For det senteret jeg hadde fått anbefaling om var ikke et hvilket som helst senter. Her var det merkeklær på merkeklær og det kunne virke som om alle rundt meg fulgte trenden på senteret. Følte meg rett og slett veldig utilpass. Men jeg måtte fullføre oppdraget og tok alle rulletrappene opp til øverste etasje. Her surret jeg rundt for meg selv og leitet etter spillseksjonen. Jeg ville helst unngå å prate med noen i tilfelle de skulle komme for nærme og kjenne "duften" av meg. Og i mens jeg gikk der, kom det plutselig en kjent sang over høytalerne:

"Who am I, that the Lord of all the earth
Would care to know my name
Would care to feel my hurt
Who am I, that the Bright and Morning Star
Would choose to light the way
For my ever wandering heart

Not because of who I am
But because of what You've done
Not because of what I've done
But because of who You are

I am a flower quickly fading
Here today and gone tomorrow
A wave tossed in the ocean
A vapor in the wind
Still You hear me when I'm calling
Lord, You catch me when I'm falling
And You've told me who I am
I am Yours, I am Yours"

Gud har sannelig sans for humor. For denne kvelden, når jeg følte meg ganske alene, skitten og utilpass, så kommer denne sangen og minner meg på hvem jeg er. At jeg er elsket av Gud uansett hvordan jeg ser ut eller lukter. Jeg er den jeg er, og jeg skal ikke skamme meg over det. Jeg er Guds barn..

(Bildet er hentet fra internett)

Når det unormale blir normalt

Jeg satt og fulgte med på undervisningen som femåringene mine hadde. Jeg lyttet ivrig og prøvde å forstå thai-glosene. Undervisningen handlet om årstidene, så jeg klarte å henge ganske godt med. Mot slutten av undervisningen spør læreren to spørsmål til hver elev: "Hva heter mora di? Hva heter faren din?". Jeg vet ikke hvorfor hun spurte disse spørsmålene. Kanskje det var informasjon hun trengte? Eller kanskje det bare var for å få elevene til å følge med? Men runden gikk og det var flere ganger elevene hvisket med en litt flau stemme: "Jeg vet ikke.. Jeg kan det ikke". Etterpå summerte læreren opp hvor mange som manglet enten en mor, far eller begge foreldrene. Det var flere enn jeg hadde trodd. Så ryddet de sammen stolene, og så var det på tide med lek. Jeg ble sittende for meg selv, litt paff over det som nettopp hadde skjedd. Det er gjennom opplevelser som dette man merker kulturforskjellene. Når det unormale blir normalt...