Sometimes you must go into the darkness

I have lived in Norway for 20 years. It is fantastic. I have all I need – lots of clothes and food. I have a lot of Christian friends and a family that loves me and supports me. All in all, my life is fantastic. But while I am lying on my couch, enjoying some chocolate and watching TV, other people are fighting everyday to survive. They are living a life in fear. I think I forgot that people were suffering because it seemed so far away. I knew that other places in the world people were lacking food, clothes and, worst of all, lacking love. However, I tried to ignore it and live my fantastic life. 

I have been a Christian my whole life. I have choosen Jesus as my Saviour and lived a life as a child of God. I have enjoyed all the wealth and goodness He has given me, and have rested in the assurance of His love for me. Suddenly it all changed. Suddenly, I realized what Gods love is all about, and how to reach out to people with that love.

From October 2009 until April 2010 I lived in Bangkok. I was working in a kindergarten and with afternoon-activities for youths and children in the Klong Toey slum-area. There is a lot of darkness in the area; Drug-addicts, prostitutes and children with no education and no hope for their future  live side by side. When I first came, I tried to close my eyes and pretend that it was not true. I hoped it was all a dream and that I would soon wake up and enjoy my fantastic life again. But I had to open my eyes and face the fact that this is life to billions of people. And they are living in the same world that I live in. It is hard to believe, is it not?

Still, in all this suffering and in all their hopelessness, God is with them. There are people trying to help them, protect them and give them hope. All of a sudden I understood what I needed to do. I could not just stand there and feel sorry for the poor. It would not help to cry and hope that things would get better. I needed to love them. Show them that I cared by being a friend who wanted to be around them. Of course it was difficult sometimes, but when I looked into their eyes and saw the happiness my love gave them, it was worth it. We need to show Gods love all over the world. We can not just live our own lives pretending that there is no one else around us. We need to let them see that there is light, and that there is hope. By showing Gods love, we can be a part of saving the world.

I am now back in Norway. I have lived here for five months after my time in Bangkok. At first I could not figure out how I could live out the changes that had been made inside. What I had learned in Thailand was very difficult to apply to my life back in Norway. Still, I know how my life has changed. I am not living my life as if poverty is far away. I am living my life as if it is in my neighbourhood. By praying and caring and never quit loving them. By that, and by telling people here in Norway how the world really is, I can still be a part of saving the world.

Sometimes you must go into the darkness... to show the light.

Om å klippe hår

Da jeg var fire år bestemte Karoline og meg oss for å klippe håret til hverandre. Vi følte oss flinke der vi stod med saksa og klippet i vei. Vi hadde låst oss inne på badet og gjemt alt håret under vasken (i håp om at våre mødre ikke skulle finne det). Men når mødrene kom hjem, så kunne vi ikke holde oss skjult inne på badet lenger. Så vi trasket muntert ut med to store smil om munnen og sa stolt: "Mamma, se, æ har klippa mæ!!" To smil ble fort forandret til usikkerhet idet vi så fortvilelsen i øynene til våre mødre. Jeg hadde ikke klippet så mye på Karoline sitt hår og med hjelp av en saks fikk hun en litt kortere sveis med håret rett over skuldrene. Med meg var det verre. På grunn av veldig mange forskjellige hårlengder måtte barbermaskinen hentes fram og jeg endte opp med ca. en cm langt(kort) hår. Jeg var selv fornøyd, men måtte trøste mamma og sa sørgelig: "Æ skal aldri gjøre det mer, mamma." I dagene som kom fikk jeg flere ganger høre barn som hviska til hverandre: "Se, der er det en gutt med skjørt!" Til og med mine egne faddere trodde jeg var min bror når jeg åpnet døra for dem. En liten forandring på utseende fikk andre til å tenke helt annerledes om meg...

Når vi lar Jesus ta bolig i hjertet vårt skjer det en stor forandring. Det er en innvendig forandring, men som kan påvirke hvordan andre ser og tenker om oss.

Jeg lengter etter å bli mer lik Jesus. Jeg vil se verden med Jesu øyne, høre med Jesu ører og velge Jesu gjerninger. Jeg ønsker å leve slik Han levde og være en disippel.
Og nå håper jeg litt at noen står og hvisker til hverandre: "Se, der går ei jente med Jesus i sitt hjerte!"

Rart...

Det er rart å være tilbake i Norge. Rart å tenke på at et halvt år i Thailand er over. Rart at alt her plutselig er normalt igjen...

Jeg sitter i stua vår og tanken om at stua er like stor som huset til Gardfield og hans 11 søsken dukker opp.
Jeg går tur ute og treffer på en hel haug med barneskoleelever. Noen har på seg merkeklær hvor et plagg koster like mye som en hel garderrobe ville kostet for Om.
Jeg ser garasjer som er større en hjemmet til Prai og hennes familie.
Jeg går for meg selv og ser meg rundt, og det er ingen folk å se. I Bangkok er det folk i gatene til alle døgnets tider. Som oftest fordi de ikke har noen andre plasser å være.
Jeg trekker ned etter et toalettbesøk og kommer på at vannet i doen er reinere enn vannet de i Bangkok har i krana.

Det er rart å være tilbake i Norge. Plutselig er fattigdommen så fjern, men samtidig så nær...

Tre dager igjen...

Jeg kjenner savnet kommer til å bli stort...

Å møte lidelse ansikt til ansikt

Du går alene rundt i byen. Du har akkurat spist deg mett på et stort og godt måltid, og gleder deg til å komme hjem og slenge deg ned foran tv-en. Med ett får du øye på en dame. Hun halter seg forsiktig framover på de skrale beina. Kroppen er bøyd mot bakken på grunn av den tunge sekken hun bærer på ryggen. Rundt henne er det en en mengde av biler som tuter og hyler mot henne for at hun skal komme seg vekk fra veien. Lenger borte kan du se en folkemengde som ler av henne og nyter synet av lidelsen hennes. Du blir stående å se på det hele. Hun kommer mot deg. Bruker de få kreftene hun har på å bære sekken videre. Plutselig faller hun og varene fra sekken faller ut og triller over hele gaten. Hun blir liggende på bakken og kommer seg ikke opp igjen. Kroppen er utslitt og svikter hver gang hun rører på seg. Tankene dine begynner å surre. Hva skal du gjøre? Hvis du hjelper henne vil de andre le av deg. Bilene vil kanskje bli like sinte på deg og frykten begynner derfor å vokse. En gjeng med folk strømmer forbi deg. Du snur deg vekk fra damen og henger deg på folkemengden. Hun er ikke lenger ditt ansvar. Du kommer hjem, slenger deg ned på sofaen og slapper av...

Neste dag er du på vei mot gatekiosken for å kjøpe deg en Coca Cola. Plutselig står den samme damen foran deg. Du stopper opp og glemmer alt rundt deg. Damen hiver fra seg sekken, løper mot deg og dytter deg vekk. Bremselydene hyler fra bilen før de blir avbrutt av et smell. Hun ligger på bakken. Hun rører seg ikke. Hun puster ikke...

Jesus gav sitt liv for oss. Han holdt ut ekstreme lidelser og møtte flere som sviktet ham når han trengte dem mest. Simon, en tilfeldig forbipasserende, så Jesus falle ned rett ved han. Jesus trengte hjelp med å bære korset videre og Simon tok på seg oppgaven. Jesus gav livet sitt for at Simon skulle få evig liv. Jesus gav sitt liv for deg!

I dag møter vi på folk som lider overalt i verden. Vi ser det på dem, men vi snur oss bort. Vi overlater problemet til andre. Vi velger den letteste veien.

Jeg ønsker å være mer lik Simon. Jeg prøver...

I dag ble 25 par skitne føtter reine

For ca. 2000 år siden satt disiplene rundt bordet og feiret påskemåltidet sammen med Jesus. Midt i måltidet reiser Jesus seg opp, tar et linklede rundt livet, heller vann i et fat og begynner å vaske føttene til disiplene. Disiplene ser forundret ut og lurer nok på hva denne mesteren driver med. Hvorfor skal kongen over alle konger sette seg ned for å vaske 12 par skitne føtter?

"Kan vi få lov til å vaske føttene dine?" spurte fire thaier meg. I kveld fikk jeg være med på en samling med menigheten som Arne og Anne Brit går i. Under samlingen var det en periode hvor alle skulle si noe fint og vaske føttene til en person, deretter skulle de be for personen. Føttene er, i følge thaiene, det skitneste på hele kroppen, og det blir sett på som en fornærmelse om du viser undersiden av føttene til noen. Thaiene lever i en kultur hvor eldre og hvite utlendinger blir sett opp til. Mange thaier har en tendens til å tenke at andre er mer verdt enn dem selv og setter andre høyere.Men i dag var det annerledes. I dag var vi alle på samme plan. I dag ble 25 par skitne føtter reine...

(Bildet er hentet fra internett.)

Johannes 13, 15-17: Jesus sier "Jeg har gitt dere et forbilde: Slik jeg har gjort mot dere, skal også dere gjøre. Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Tjeneren er ikke større enn sin herre, og utsendingen er ikke større enn han som har sendt ham. Nå vet dere dette. Og salige er dere så sant dere også gjør det."


For Gud er alle mennesker like mye verdt. For Gud er det ingen folkeslag som er større enn andre folkeslag. For Gud er vi alle Guds barn
 

Noen begivenheter den siste tiden

Det er rart å si det, men om to uker er jeg faktisk hjemme. Det har gått utrolig fort, og jeg både gruer og gleder meg til å dra. Tankeboksen har blitt satt i sving dette halvåret, men nå vil jeg bruke litt tid på å fortelle noen ting jeg har holdt på med den siste tiden.

I dag hadde jeg min siste dag på jobben i Immanuel Daghjem. Vi hadde stor fest med masse godt, hvor vi danset og hadde det moro sammen. Jeg hadde kjøpt en liten bamse hver til alle barna i klassen min. På slutten av dagen sang de en velsignelse til meg og takket for halvåret. Så kom alle barna bort til meg og gav meg et kyss på kinnet. Var umulig å holde tårene tilbake. Jeg kommer virkelig til å savne alle barna her.

På tirsdag var jeg på konsert med Kings of Convenience! Vi var en norsk gjeng på omtrent 15 stk som  hadde kjøpt billetter og var klar for norsk kvalitetsmusikk. Jeg var i ekstase hele kvelden og konserten var konge! Deretter kom jeg hjem og fikk meg en stor overraskelse. Inger og Solveig hadde sett feil på flybiletten og måtte derfor sove to netter i Bangkok. Derfor endte de opp hos oss og det visste ikke jeg før jeg så de sitte i leiligheten. Takk for besøket!

Forrige helg tilbrakte jeg i Cha-Am. Vi som Hald-team var så heldige å få være med på misjonærmøte hvor alle misjonærene i Thailand og Kina fra NMS var samlet. Det var godt å treffe alle fra Mukdahan igjen. Helga var en enrgikilde for min del, med påfyll både åndelig, sosialt og i bufféen. På lørdagen var det kostymefest, noe jeg og ni andre protesterte mot i grønne klær. En fantastisk helg som alle misjonærene skal ha stor takk for!

Foto: Birgitte Moe Olsen

Ellers er jeg på et internajonalt møte hver søndag kveld. Her er jeg med og leder lovsangen. Er godt å være en plass hvor jeg kan forstå alt som blir sagt. Gud er god!