Siri i Thailand

Sometimes you must go into the darkness

2010-09-21T05:58:00.000-07:00

I have lived in Norway for 20 years. It is fantastic. I have all I need – lots of clothes and food. I have a lot of Christian friends and a family that loves me and supports me. All in all, my life is fantastic. But while I am lying on my couch, enjoying some chocolate and watching TV, other people are fighting everyday to survive. They are living a life in fear. I think I forgot that people were suffering because it seemed so far away. I knew that other places in the world people were lacking food, clothes and, worst of all, lacking love. However, I tried to ignore it and live my fantastic life.

I have been a Christian my whole life. I have choosen Jesus as my Saviour and lived a life as a child of God. I have enjoyed all the wealth and goodness He has given me, and have rested in the assurance of His love for me. Suddenly it all changed. Suddenly, I realized what Gods love is all about, and how to reach out to people with that love.

From October 2009 until April 2010 I lived in Bangkok. I was working in a kindergarten and with afternoon-activities for youths and children in the Klong Toey slum-area. There is a lot of darkness in the area; Drug-addicts, prostitutes and children with no education and no hope for their future live side by side. When I first came, I tried to close my eyes and pretend that it was not true. I hoped it was all a dream and that I would soon wake up and enjoy my fantastic life again. But I had to open my eyes and face the fact that this is life to billions of people. And they are living in the same world that I live in. It is hard to believe, is it not?

Still, in all this suffering and in all their hopelessness, God is with them. There are people trying to help them, protect them and give them hope. All of a sudden I understood what I needed to do. I could not just stand there and feel sorry for the poor. It would not help to cry and hope that things would get better. I needed to love them. Show them that I cared by being a friend who wanted to be around them. Of course it was difficult sometimes, but when I looked into their eyes and saw the happiness my love gave them, it was worth it. We need to show Gods love all over the world. We can not just live our own lives pretending that there is no one else around us. We need to let them see that there is light, and that there is hope. By showing Gods love, we can be a part of saving the world.

I am now back in Norway. I have lived here for five months after my time in Bangkok. At first I could not figure out how I could live out the changes that had been made inside. What I had learned in Thailand was very difficult to apply to my life back in Norway. Still, I know how my life has changed. I am not living my life as if poverty is far away. I am living my life as if it is in my neighbourhood. By praying and caring and never quit loving them. By that, and by telling people here in Norway how the world really is, I can still be a part of saving the world.

Sometimes you must go into the darkness... to show the light.

Om å klippe hår

2010-08-23T15:54:00.000-07:00

Da jeg var fire år bestemte Karoline og meg oss for å klippe håret til hverandre. Vi følte oss flinke der vi stod med saksa og klippet i vei. Vi hadde låst oss inne på badet og gjemt alt håret under vasken (i håp om at våre mødre ikke skulle finne det). Men når mødrene kom hjem, så kunne vi ikke holde oss skjult inne på badet lenger. Så vi trasket muntert ut med to store smil om munnen og sa stolt: "Mamma, se, æ har klippa mæ!!" To smil ble fort forandret til usikkerhet idet vi så fortvilelsen i øynene til våre mødre. Jeg hadde ikke klippet så mye på Karoline sitt hår og med hjelp av en saks fikk hun en litt kortere sveis med håret rett over skuldrene. Med meg var det verre. På grunn av veldig mange forskjellige hårlengder måtte barbermaskinen hentes fram og jeg endte opp med ca. en cm langt(kort) hår. Jeg var selv fornøyd, men måtte trøste mamma og sa sørgelig: "Æ skal aldri gjøre det mer, mamma." I dagene som kom fikk jeg flere ganger høre barn som hviska til hverandre: "Se, der er det en gutt med skjørt!" Til og med mine egne faddere trodde jeg var min bror når jeg åpnet døra for dem. En liten forandring på utseende fikk andre til å tenke helt annerledes om meg...

Når vi lar Jesus ta bolig i hjertet vårt skjer det en stor forandring. Det er en innvendig forandring, men som kan påvirke hvordan andre ser og tenker om oss.

Jeg lengter etter å bli mer lik Jesus. Jeg vil se verden med Jesu øyne, høre med Jesu ører og velge Jesu gjerninger. Jeg ønsker å leve slik Han levde og være en disippel.
Og nå håper jeg litt at noen står og hvisker til hverandre: "Se, der går ei jente med Jesus i sitt hjerte!"

Rart...

2010-04-12T04:13:00.000-07:00

Det er rart å være tilbake i Norge. Rart å tenke på at et halvt år i Thailand er over. Rart at alt her plutselig er normalt igjen...

Jeg sitter i stua vår og tanken om at stua er like stor som huset til Gardfield og hans 11 søsken dukker opp.
Jeg går tur ute og treffer på en hel haug med barneskoleelever. Noen har på seg merkeklær hvor et plagg koster like mye som en hel garderrobe ville kostet for Om.
Jeg ser garasjer som er større en hjemmet til Prai og hennes familie.
Jeg går for meg selv og ser meg rundt, og det er ingen folk å se. I Bangkok er det folk i gatene til alle døgnets tider. Som oftest fordi de ikke har noen andre plasser å være.
Jeg trekker ned etter et toalettbesøk og kommer på at vannet i doen er reinere enn vannet de i Bangkok har i krana.

Det er rart å være tilbake i Norge. Plutselig er fattigdommen så fjern, men samtidig så nær...

Tre dager igjen...

2010-04-04T01:33:00.000-07:00

Jeg kjenner savnet kommer til å bli stort...

Å møte lidelse ansikt til ansikt

2010-04-02T08:48:00.000-07:00

Du går alene rundt i byen. Du har akkurat spist deg mett på et stort og godt måltid, og gleder deg til å komme hjem og slenge deg ned foran tv-en. Med ett får du øye på en dame. Hun halter seg forsiktig framover på de skrale beina. Kroppen er bøyd mot bakken på grunn av den tunge sekken hun bærer på ryggen. Rundt henne er det en en mengde av biler som tuter og hyler mot henne for at hun skal komme seg vekk fra veien. Lenger borte kan du se en folkemengde som ler av henne og nyter synet av lidelsen hennes. Du blir stående å se på det hele. Hun kommer mot deg. Bruker de få kreftene hun har på å bære sekken videre. Plutselig faller hun og varene fra sekken faller ut og triller over hele gaten. Hun blir liggende på bakken og kommer seg ikke opp igjen. Kroppen er utslitt og svikter hver gang hun rører på seg. Tankene dine begynner å surre. Hva skal du gjøre? Hvis du hjelper henne vil de andre le av deg. Bilene vil kanskje bli like sinte på deg og frykten begynner derfor å vokse. En gjeng med folk strømmer forbi deg. Du snur deg vekk fra damen og henger deg på folkemengden. Hun er ikke lenger ditt ansvar. Du kommer hjem, slenger deg ned på sofaen og slapper av...

Neste dag er du på vei mot gatekiosken for å kjøpe deg en Coca Cola. Plutselig står den samme damen foran deg. Du stopper opp og glemmer alt rundt deg. Damen hiver fra seg sekken, løper mot deg og dytter deg vekk. Bremselydene hyler fra bilen før de blir avbrutt av et smell. Hun ligger på bakken. Hun rører seg ikke. Hun puster ikke...

Jesus gav sitt liv for oss. Han holdt ut ekstreme lidelser og møtte flere som sviktet ham når han trengte dem mest. Simon, en tilfeldig forbipasserende, så Jesus falle ned rett ved han. Jesus trengte hjelp med å bære korset videre og Simon tok på seg oppgaven. Jesus gav livet sitt for at Simon skulle få evig liv. Jesus gav sitt liv for deg!

I dag møter vi på folk som lider overalt i verden. Vi ser det på dem, men vi snur oss bort. Vi overlater problemet til andre. Vi velger den letteste veien.

Jeg ønsker å være mer lik Simon. Jeg prøver...

I dag ble 25 par skitne føtter reine

2010-04-01T11:34:00.000-07:00

For ca. 2000 år siden satt disiplene rundt bordet og feiret påskemåltidet sammen med Jesus. Midt i måltidet reiser Jesus seg opp, tar et linklede rundt livet, heller vann i et fat og begynner å vaske føttene til disiplene. Disiplene ser forundret ut og lurer nok på hva denne mesteren driver med. Hvorfor skal kongen over alle konger sette seg ned for å vaske 12 par skitne føtter?

"Kan vi få lov til å vaske føttene dine?" spurte fire thaier meg. I kveld fikk jeg være med på en samling med menigheten som Arne og Anne Brit går i. Under samlingen var det en periode hvor alle skulle si noe fint og vaske føttene til en person, deretter skulle de be for personen. Føttene er, i følge thaiene, det skitneste på hele kroppen, og det blir sett på som en fornærmelse om du viser undersiden av føttene til noen. Thaiene lever i en kultur hvor eldre og hvite utlendinger blir sett opp til. Mange thaier har en tendens til å tenke at andre er mer verdt enn dem selv og setter andre høyere.Men i dag var det annerledes. I dag var vi alle på samme plan. I dag ble 25 par skitne føtter reine...

(Bildet er hentet fra internett.)

Johannes 13, 15-17: Jesus sier "Jeg har gitt dere et forbilde: Slik jeg har gjort mot dere, skal også dere gjøre. Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Tjeneren er ikke større enn sin herre, og utsendingen er ikke større enn han som har sendt ham. Nå vet dere dette. Og salige er dere så sant dere også gjør det."

For Gud er alle mennesker like mye verdt. For Gud er det ingen folkeslag som er større enn andre folkeslag. For Gud er vi alle Guds barn

Noen begivenheter den siste tiden

2010-03-25T07:29:00.000-07:00

Det er rart å si det, men om to uker er jeg faktisk hjemme. Det har gått utrolig fort, og jeg både gruer og gleder meg til å dra. Tankeboksen har blitt satt i sving dette halvåret, men nå vil jeg bruke litt tid på å fortelle noen ting jeg har holdt på med den siste tiden.

I dag hadde jeg min siste dag på jobben i Immanuel Daghjem. Vi hadde stor fest med masse godt, hvor vi danset og hadde det moro sammen. Jeg hadde kjøpt en liten bamse hver til alle barna i klassen min. På slutten av dagen sang de en velsignelse til meg og takket for halvåret. Så kom alle barna bort til meg og gav meg et kyss på kinnet. Var umulig å holde tårene tilbake. Jeg kommer virkelig til å savne alle barna her.

På tirsdag var jeg på konsert med Kings of Convenience! Vi var en norsk gjeng på omtrent 15 stk som hadde kjøpt billetter og var klar for norsk kvalitetsmusikk. Jeg var i ekstase hele kvelden og konserten var konge! Deretter kom jeg hjem og fikk meg en stor overraskelse. Inger og Solveig hadde sett feil på flybiletten og måtte derfor sove to netter i Bangkok. Derfor endte de opp hos oss og det visste ikke jeg før jeg så de sitte i leiligheten. Takk for besøket!

Forrige helg tilbrakte jeg i Cha-Am. Vi som Hald-team var så heldige å få være med på misjonærmøte hvor alle misjonærene i Thailand og Kina fra NMS var samlet. Det var godt å treffe alle fra Mukdahan igjen. Helga var en enrgikilde for min del, med påfyll både åndelig, sosialt og i bufféen. På lørdagen var det kostymefest, noe jeg og ni andre protesterte mot i grønne klær. En fantastisk helg som alle misjonærene skal ha stor takk for!

Foto: Birgitte Moe Olsen

Ellers er jeg på et internajonalt møte hver søndag kveld. Her er jeg med og leder lovsangen. Er godt å være en plass hvor jeg kan forstå alt som blir sagt. Gud er god!

Sommerferie i to versjoner

2010-03-24T00:34:00.000-07:00

Jeg gleder meg til sommerferien. Sommer i Norge er ubesrivelig. Sjø, sol og båtliv er bare noen av de få tingene jeg gleder meg til. Jeg har mange venner å gå sammen med og skal på flere leirer i løpet av ferien. Jeg er nesten sikker på at jeg kommer til å ha det supert!

Her i Thailand nærmer det seg nå den varmeste perioden i løpet av året. Barnehagene skal derfor ha sommerferie, og i går ble de bedt om å tegne det de skulle gjøre i løpet av ferien. Omsin kom bort til meg for å vise tegningen sin. Omsin er en smilende gutt som alltid koser seg. Han er ekstremt kilen og han har funnet ut at det er jeg også. På tegningen hadde han tegnet seg selv på fire forksjellige steder. Når han stod ute i den varme sola, når han var hjemme, når han sov og enda en tegning av seg selv i sola. Men på alle bildene hadde gutten et trist ansikt. Munnen pekte nedover og tårene rant fra øynene.

Ordet "sommerferie" har for meg alltid vært et positivt ladet ord. For Omsin er det motsatt.

Ingen kan hjelpe alle...

2010-03-14T00:05:00.000-08:00

Ettermiddagsaktivitetene på Lovsanghjemmet er et hverdagstilbud for barn og ungdom fra slummen. Her kan de delta på engelskundervisning, musikkundervisning, data, lek og moro. For de som deltar der fast blir det et lite grunnlag for videre skolegang. Her får de også et friminutt fra elendighetene i slummen, og de møter folk som gir de den oppmerksomheten de trenger og som er glad i de.

Å delta på ettermiddagsaktivitetene vil ikke si at en automatisk kommer seg ut av slummen og får et bedre liv. For mange av ungdommene er fristelsen til letttjente penger gjennom salg av narkotika, salg av kroppen sin og gambling for stor, og de dropper derfor å gjøre den innsatsen som må til for å få seg ordentlig utdanning. For mange av barna som deltar på ettermiddagsaktivitetene blir det ikke drømmeframtiden. Men for noen av barna betyr hjelpen de får på aktivitetene at livet de sitt tar en ny vei. For noen er ettermiddagsaktivitetene løsningen. Og disse som da kommer seg ut av livet i slummen blir fort et forbilde for de som fortsatt har en sjanse til å komme seg ut. Så selv om det kanskje bare er 10 av 300 som får en bedre framtid er det bedre enn ingen. Ingen kan hjelpe alle, men alle kan hjelpe noen. Det finnes håp i de mørke gatene, og man finner det i mange av barna som deltar på ettermiddagsaktivitetene.

Jeg er Guds barn

2010-03-03T07:54:00.000-08:00

Jeg hadde fått i oppdrag og kjøpe noen puslespill og spill til nådehjemmet. Eneste tid på døgnet som jeg kunne få gjort dette var rett etter jobb på Lovsangshjemmet. Jeg hadde fått vite at det fantes en bra hobbybutikk på et senter jeg aldri hadde vært på før. Så mot slutten av jobbedagen skiftet jeg tøy og heiv meg i en taxi. Men selv om tøyet var skiftet følte jeg meg ganske shabby. Du kan jo forestille deg å jobbe i 35 varmegrader med unger som skal løftes og hives rundt i to timer. Man blir merkelig nok veldig svett og ekkel etter det. Her i Thailand går jeg vanligvis i ganske slapt tøy, og jeg bryr meg sjeldent. Men denne kvelden var det litt annerledes. For det senteret jeg hadde fått anbefaling om var ikke et hvilket som helst senter. Her var det merkeklær på merkeklær og det kunne virke som om alle rundt meg fulgte trenden på senteret. Følte meg rett og slett veldig utilpass. Men jeg måtte fullføre oppdraget og tok alle rulletrappene opp til øverste etasje. Her surret jeg rundt for meg selv og leitet etter spillseksjonen. Jeg ville helst unngå å prate med noen i tilfelle de skulle komme for nærme og kjenne "duften" av meg. Og i mens jeg gikk der, kom det plutselig en kjent sang over høytalerne:

"Who am I, that the Lord of all the earth
Would care to know my name
Would care to feel my hurt
Who am I, that the Bright and Morning Star
Would choose to light the way
For my ever wandering heart

Not because of who I am
But because of what You've done
Not because of what I've done
But because of who You are

I am a flower quickly fading
Here today and gone tomorrow
A wave tossed in the ocean
A vapor in the wind
Still You hear me when I'm calling
Lord, You catch me when I'm falling
And You've told me who I am
I am Yours, I am Yours"

Gud har sannelig sans for humor. For denne kvelden, når jeg følte meg ganske alene, skitten og utilpass, så kommer denne sangen og minner meg på hvem jeg er. At jeg er elsket av Gud uansett hvordan jeg ser ut eller lukter. Jeg er den jeg er, og jeg skal ikke skamme meg over det. Jeg er Guds barn..

(Bildet er hentet fra internett)

Når det unormale blir normalt

2010-03-02T05:12:00.000-08:00

Jeg satt og fulgte med på undervisningen som femåringene mine hadde. Jeg lyttet ivrig og prøvde å forstå thai-glosene. Undervisningen handlet om årstidene, så jeg klarte å henge ganske godt med. Mot slutten av undervisningen spør læreren to spørsmål til hver elev: "Hva heter mora di? Hva heter faren din?". Jeg vet ikke hvorfor hun spurte disse spørsmålene. Kanskje det var informasjon hun trengte? Eller kanskje det bare var for å få elevene til å følge med? Men runden gikk og det var flere ganger elevene hvisket med en litt flau stemme: "Jeg vet ikke.. Jeg kan det ikke". Etterpå summerte læreren opp hvor mange som manglet enten en mor, far eller begge foreldrene. Det var flere enn jeg hadde trodd. Så ryddet de sammen stolene, og så var det på tide med lek. Jeg ble sittende for meg selv, litt paff over det som nettopp hadde skjedd. Det er gjennom opplevelser som dette man merker kulturforskjellene. Når det unormale blir normalt...

Det har satt sine spor

2010-02-25T04:33:00.000-08:00

Hvem var jeg?
Hvem er jeg nå?
Hvem vil jeg fortsette å være?
Det begynner å nærme seg hjemreise. Jeg har snart vært i Thailand i et halvt år. Det har satt sine spor.

Før var jeg lykkelig. Jeg storkoste meg hver dag og hadde få problemer. Jeg visste om fattigdom, men det var så fjernt, og jeg tenkte ofte at det ikke var noe jeg kunne gjøre uansett. Jeg har alltid syntes det er bra å samle inn penger til veldedighetsformål, men jeg har aldri virkelig kjempet for det selv. Jeg hadde en tendens til å glemme alt det negative så lenge jeg hadde det bra. Jeg var lykkelig, men uvitende.

Nå tenker jeg annerledes. Jeg vet ikke om jeg har forandret meg, men jeg ser annerledes på verden. Jeg vet mer om hva det vil si å være fattig. Jeg har sett det med mine egne øyne. Jeg kan høre ordet fattig og se for meg barna som sitter og venter på at familien skal komme og hente de. Barna som aldri blir hentet. Jeg ser fem personer ligge sammenkrøket for å få plass til å sove på det lille rommet de har. Jeg ser øynene som skjuler smerte. Jeg ser barn jeg er glad i. Men jeg er fortsatt lykkelig. Lykkelig fordi jeg vet at det er mulig å gjøre noe. Og lykkelig fordi jeg kjenner at jeg vil gjøre noe.

Men hva skjer når jeg kommer til Norge igjen? Kommer jeg til å glemme alt fordi det blir så fjernt? Jeg tviler på det. For barna jeg har møtt vil aldri være borte fra meg. Gleden og tårene de har gitt meg vil ligge i mitt hjerte, og jeg vil alltid huske de og hva de må hjem til hver kveld.

Love is a verb

2010-02-14T08:30:00.000-08:00

Johannes 13, 34: "Et nytt bud gir jeg dere: Dere skal elske hverandre. Som jeg har elsket dere, skal dere elske hverandre."

Å elske hverandre er ikke noe Jesus råder oss til å gjøre, det er noe vi skal gjøre. Som mennesker har vi en tendens til å irritere oss over andre og hvordan andre oppfører seg. Vi setter oss selv høyest og tenker at en selv vet best. Jeg vil si at det er lov å irritere seg over andre, for jeg tror det er umulig å unngå det. Men en skal ikke sette en selv høyest. For ingen mennesker vet hva som er best. Det er det kun Gud som gjør. Og uansett hvor mye du irriterer deg over en person kan du allikevel elske denne personen. Du skal elske denne personen.

To love isn't a feeling, it is a verb!

En svipptur til Kambodsja

2010-02-14T01:28:00.000-08:00

Inger: "Vi må til Kambodsja for å få nytt visum, vil du være med?"

Ettersom oppholdet i Thailand går ubehagelig fort, takket jeg ja til muligheten og heiv meg med. Vi dro til en by rett ved grensa torsdagskveld og overnattet på et gjestehus. Tidlig neste morgen dro vi av gårde for å få mest mulig tid i Kambodsja. Ble en del venting på grensa, men etter en god stund var alle tre vellykket gjennom og eventyret var i gang. Vi leide en taxi ned til Siem Reap for å komme kjappest mulig ned, men denne måtte selvfølgelig bruke en halvtime på å fylle opp taxien(og da med to personer i forsetet). Men det var fortsatt tidlig på dagen og klokka to hadde vi funnet gjestehus, spist lunsj og tatt en kjapp dusj. Så sto tempelområdet på vent og vi hadde masse å se!

Tempelbyen som ble bygget på 1100-tallet bestod av mange gamle templer hvor trærne vokste både rundt og over templene. Solveig var spesielt fasinert over de enorme røttene. Bildet er fra det første tempelet vi var innom. Det ble også mitt favoritttempel. Jeg følte jeg spradet rundt i Jungelboken med høye trær og ruintemplene rundt meg.

Mot kvelden gikk vi opp på en høyde hvor det også fantes et tempel. Her skulle vi se solnedgangen. Vi kom tidlig opp og fikk god tid til å prate med andre backpackere. Vi fikk også noen av de beste plassene, for når klokka nærmet seg halv seks ble plassen fyllt opp av turister.

Vi stod opp spennende tidlig neste dag for å se soloppgangen over hovedtempelet Angkor Vat. Vakkert!

Det løp ville aper rundt omkring ved tempelet.

I Kambodsja var det fullt av små barn som solgte postkort, armbånd eller som bare tigget penger. De kunne telle fra 1-10 på fem forskjellige språk og visste blant annet hovedstaden i Norge. Det var salgstriks de hadde pugget. Barna sa pengene skulle gå til skolegang. Det var forferdelig å måtte skuffe barna gang på gang. Vi sa at vi ikke hadde penger, men ettersom vi var turister trodde de ikke på oss. Men det var faktisk sannheten ettersom vi hadde glemt å ta ut penger på morgenen og det ikke fantes minibank i området. Det var hjerteskjærende når vi snudde ryggen til barna og de ropte "God bless you" etter oss.

Etter enda en lang dag ved templene fikk vi tuk-tuk sjåføren vår til å kjøre oss til en badeplass. Her spiste vi lunsj sammen med sjåføren mens han lærte oss om Kambodsja, og hadde en herlig time i vannet. Ble en deilig avkjøling i varmen.

Deretter ble vi tatt med ned til en stor innsjø hvor vi skulle se solnedgangen. Vi fikk en egen båt med tre ungdommer som passet på oss. Sjåføren var bare tolv år gammel. De tok oss med ut til en flytende landsbygd. Der fantes det blant annet basketballbane, kirke og skole flytende på vannet. Det var svært fattige folk som bodde der, og vi syntes det var ganske fælt at vi betalte for at en turistbåt skulle ta oss med ut så vi kunne se hvor elendig de fattige lever. Det visste vi ikke før vi var på båten. Vi skulle egentlig bare ut for å se solnedgangen. Den hadde nok vært veldig vakker hadde det ikke vært for at den havnet bak en stor sky.

Vi besøkte skolen og fikk hilse på de små barna. De var noen gledesfylte barn. Er utrolig hvor mye glede de kan ha enda så fattige de er.

Lørdagskveld var det på tide med en ny smaksopplevelse. Slange stod på menyen. Det var godt kjøtt, men litt tørt. Med litt saus til kan jeg kalle det en delikatesse.

Takk for en herlig tur og mange gode opplevelser!

Hitler - en god mann?

2010-02-01T21:14:00.000-08:00

Er det mulig å forandre verden?
Kan ett menneske bety en forskjell?

I det siste har disse spørsmålene surret en del rundt i tankene mine. På søndag var jeg på et internasjonalt lovsangmøte og der fikk jeg svaret, men det var ikke det svaret jeg ville ha. Sannheten er at jeg gjerne vil høre et nei til begge spørsmålene, rett og slett fordi det er det enkleste. Hvis det hadde vært umulig å bety en forskjell, så kan man bare følge strømmen og leve livet. Men samtidig er jeg utrolig glad for at jeg ikke fikk det svaret jeg ville ha. For det er mulig å bety en forskjell. Hitler var en person som førte til store forandringer i verden. Han var en god mann, men som gjorde dårlige gjerninger. Kan ikke da en person bety like mye på en positiv måte? Talen på søndag handlet om tro og utholdenhet. Har du disse to tingene er det ingenting som kan stoppe deg, for ingenting er umulig for Gud. Det handler om å virkelig tro og ikke gi opp.

All you need is faith and persistence!

Jeg har blitt forelsket...

2010-01-30T07:20:00.000-08:00

... i en plass.

Når man våkner opp på morgenen og er iskald etter en kjølig natt skulle man tro humøret ville holde seg nede over lengre tid. Men hver morgen kom smilet på plass med en gang jeg trådte ut av hytta. Synet av fjell og grønne enger som omringet meg på alle kanter gav meg en boblende glede som sakte, men sikkert varmet opp kroppen igjen. Bak i pickupen til pastoren kjørte vi rundt i fjellene og nøt den ubeskrivelige naturen. Selv med 24 stk stappet i en bil beregnet til fem personer var det en glede. Etter en joggetur på ettermiddagen over blomsterenger og opp bratte bakker ble den kalde dusjen en forfriskning jeg satte stor pris på. Når natten nærmet seg ventet enten en stjerneklar himmel vakrere enn du kan forestille deg, eller synet av lyn som skar seg over himmelen noen fjelltopper lenger borte. Er det rart jeg har blitt forelsket i denne plassen?

Utsikten fra hytta vår

Vi tilbrakte tolv dager i fjelllandsbygda "Ban Den". Vi hadde engelskundervisning, lekte med ungdommene i området og lærte om misjonsarbeidet som foregår der oppe. På fritiden gikk mye av tiden til lesing, kortspilling og å nyte den vakre plassen. Pastor Amnuay og kona hans tok oss svært godt imot og vi fikk utrolig god middag til både frokost, lunsj og kvelds. Jeg er imponert over arbeidet de gjør her oppe og jeg ser at Guds rike vokser!

Vi var med på en sportsdag for 17 skoler i området. Her ble vi svært populære og prøvde ivrig å stutre fram det lille vi kan av thai.

Resultat av min grimaseundervisning

Vi hadde engelskundervisning på den nærmeste skolen. Fruktsalat var en slager!

Her er en av kirkene vi var på gudstjeneste i. Vi fikk lære masse om hvordan misjonsarbeidet foregår oppe i fjellene. Veldig spennende!

Pickupen som vi fylte med 24 personer(bildet er fra en annen dag).

Team Thailand i nasjonalparken

Har jeg fortalt om...?

2010-01-16T06:52:00.000-08:00

Har jeg fortalt om den gangen jeg måtte vaske og skure store deler av Nådehjemmet? Det var en dag jeg var småsyk og tung i hodet, og da hjalp det ikke akkurat å stå i støv hele dagen. Det var en utrolig tung jobb og jeg var helt utslitt etterpå. Men jeg smiler av tanken.

Har jeg fortalt om det siste året jeg gikk på Drottningborg? Vi hadde som avgangselever mye skole å konsentere oss om. I tillegg hadde vi et misjonsprosjekt som ofte ble prioritert foran skolearbeidet. Det var mye slit og masse arbeid. Vi sto på hele året og kjempet for hver krone som kom inn. Jeg var ofte sliten og lei. Men jeg smiler av tanken.

Har jeg fortalt om timene jeg er på Lovsangshjemmet på ettermiddagen? Her kommer det barn i alle aldre og omtrent alle har like mye behov for oppmerksomhet. Det sier seg selv at hjemmet blir fyllt av bråk og støy. Det er i tillegg veldig varmt. Jeg kan ikke språket barna snakker og føler derfor timene ofte blir uendelig lange. Men jeg smiler av tanken.

Har jeg fortalt hvorfor jeg smiler av disse hendelsene?

"Den største gleden man kan ha er å gjøre andre glad."

Å hjelpe andre kan ofte være tungt og kjedelig, men den gleden man får når man ser at det nytter er ubeskrivelig. Bare prøv selv! :)

Sjekk ut www.kiva.org. Anbefales!

Kjære Far

2010-01-05T18:49:00.000-08:00

Takk for året som har gått. Takk for all gleden jeg har fått og alle de gode opplevelsene. Takk for at du alltid har vært med meg og beskyttet meg. Takk for din velsignelse. Takk for smilene i folkene rundt meg. Takk for kaffien som smakte så godt. Takk for de du sendte for at jeg skulle komme nærmere deg. Takk for at jeg alltid kan glede meg i Deg!

La din vilje skje i det nye året. Løft opp mitt blikk, lys opp min sti og gjør den klar for meg. Vær du mitt håp og styrk min tro, vis meg din kjærlighet. La meg være et lys i verden. Led meg på den rette vei og gi meg mot til å følge den. Hjelp meg å se de som trenger din kjærlighet. I år vil jeg gå på det du har for meg!
Amen

Tørr kylling og lange timer

2010-01-04T07:09:00.000-08:00

Team Thailand fikk være med kirka i Laos å feire nyttårsaften. Festen startet klokka fire med masse musikk, dans og lange taler. Jeg vet ikke antallet på hvor mange som var der, men vil tippe rundt 500-600 personer. Alt foregikk på laotisk og det var vanskelig å følge med. Tankene havnet fort på hvordan nyttårsaften ville vært i Norge og hva jeg ville gjort til de forskjellige tidene hjemme. Fra seks til halv åtte var det pause og vi dro av gårde med noen ungdommer i kirka for å spise middag. De tok oss med til en lokal sjappe som serverte enkle laotiske retter. Jeg bestilte en kyllingrett jeg syntes så god ut. Det viste seg å være en tørr fritert kylling med ris til. Jeg begynte selvfølgelig å sammenligne dette med den suksessfylte kalkunfiléten vi hadde i fjor(som jeg ærlig kan si at er den beste middagen jeg noen gang har hatt). Jeg savnet Norge mer og mer, men måtte finne meg i at jeg satt fast her i Laos.

Halv åtte var showet i gang igjen, og det var enda mer laotisk dans og musikk. Men heldigvis var det nå litt mer variert og jeg ble faktisk imponert over hvor dyktige de var. Det var god stemning blant ungdommene hele kvelden og de jublet og koste seg. Jeg fikk følelsen av at det var et veldig godt samhold blant folkene i kirkene her i Vientiane. Etterhvert stoppet showet opp og det var tid for vitnesbyrd. Alle vitnesbyrdene handlet om å takke Gud for alt han hadde gjort for de i løpet av året. Jeg ble selv sittende å tenke på alt jeg har å være takknemlig for, og det er absolutt ikke lite. Mot slutten av møtet var det bønn og lovsang som stod for tur. Vi takket Gud for 2009 og gav han ære. Jeg vil si det er den fineste måten jeg har avsluttet et år på.

To minutter over tolv var festen over. Jeg fikk sett to raketter og så ventet senga på hotellet. Det ble en annerledes feiring, men på mange måter en av mine beste. Og det takker jeg Gud for!

Gud er best!

2009-12-30T04:02:00.001-08:00

Jeg takker Gud for et utrolig bra år, og gleder meg til å tre inn i et nytt! Steike så mye Gud har å vise :D

Glede!

2009-12-17T02:50:00.000-08:00

Det var siste dagen min på jobb i dag. I hvert fall for en god stund. Neste uke har vi ferie, deretter reiser vi til Laos for å få nytt visum, så er det infield i Hua Hin og til slutt to uker i Nan med engelskundervisning og annet diverse. Jeg skal ikke tilbake på jobb før i februar. Og jeg synes det er trist. Jeg kjenner det er vondt å si farvel til de små barna, selv om det bare er for halvannen måned. Jeg begynner å grue meg til April. Når jeg må si farvel for siste gang.

Da jeg reiste fra Norge var jeg redd jeg bare kom til å lengte hjem og at jeg ville telle ned for hver måned som gikk. Det er annerledes nå. Jeg føler månedene går altfor fort og at vi snart har vært her halve oppholdet er helt snålt rett og slett. Tidligere har jeg nesten ikke visst noe om Asia og kulturen her, men nå har Thailand fått en stor plass i hjertet mitt.

Jeg liker Thailand.
Men når det er sagt så liker jeg Norge også.
Jeg har rett og slett altfor mye å glede meg over!
I tillegg kommer familien på besøk om to dager. GLEDE!

Noen bilder fra de siste dagene:

Raketter og stor feireing av kongens bursdag(både på bursdagen og en uke senere).

Ungene på Home of Praise er rett og slett bare herlige!

Før...

Etter vask og stell

Julepynt i Thai-stil.

Julefeiring og farsdag-feiring. De er kledd i rosa pga kongens bursdag.

Ungdommen fra kirka hadde ansvar for lovsangen.

Å lede en maurtue

2009-12-16T22:49:00.000-08:00

De kravler i vei på rekke og rad. Alle går samme veien. Du ser at maurene er på vei mot en felle. Du begynner å skrike at du de må snu, men de hører ikke etter. Det nytter heller ikke å overtale en og en, for de forstår ikke hva du sier og skjønner ikke hva som er galt. Du får en idé og legger et hinder i veien, men rett som det er finner maurene veien rundt dette hinderet og er igjen på vei mot fella. Hva skal du gjøre? Hvordan kan du redde maurene? Det finnes mange svar. Det gjelder bare å finne den måten som funker. Det kan ta sin tid...

Jeg snakker norsk. Thaiene snakker thai. Noen ganger føler jeg thaiene er små maur som kryper i feil retning, men jeg klarer ikke å si det til de.

Bordtennis

2009-12-09T04:27:00.000-08:00

Jeg liker å spille bordtennis. Jeg har ikke noe imot å tape, men jeg vil helst vinne.

I går spilte jeg bordtennis på Lovsangshjemmet. Jeg spilte med ei jente på rundt 5 år. Det ble ikke akkurat mye spill. Jeg ble etter hvert mer og mer lei. Ballen gikk over bordet en gang, men kom ikke i retur. Det skjedde om og om igjen. Jeg prøvde å vise hvordan hun skulle spille, men det hjalp lite. Ballen lå mer på bakken enn den spratt på bordet. Det var varmt og jeg var trøtt. Jeg måtte stadig vekk plukke opp bordtennisballen fra bakken og når jeg hadde ekstra flaks så landet den under bilen, som da endte med at jeg måtte legge meg ned på den støvete, skitne veien og gripe etter ballen. Jeg orket snart ikke å spille mer.

Men plutselig begynte jeg å tenke på denne jenta jeg spilte med. Hun var ivrig hele tiden. Hun smilte av glede hver gang hun traff ballen(selv om den gikk motsatt vei enn planlagt). Hun løp etter ballen når den datt på gulvet på ho sin side. Etterhvert overtok hun jobben med å hente ballen under bilen, og hun gjorde det med et glis. Det begynte å gå opp for meg hvor mye dette betydde for denne jenta. Og jeg ble inspirert av hvor ivrig hun var. Jeg begynte å kose meg og smile selv. Selv om det fortsatt var varmt og like lite spill, så ble det mer og mer morro. Så jeg ble nesten litt sur når to gutter kom og ville overta. Den lille jenta på fem år gav meg en lekse.

Takk for kampen! Gleder meg til neste gang :)

Har dere pyntet til jul?

2009-12-03T05:25:00.001-08:00

Jeg fikk spørsmål om vi hadde pyntet noe til jul i leiligheten. Svaret er ja. Vi har en julekalender hver... i kjøleskapet.

Jul i Thailand. En julaften i fly på vei til Krabi. Adventstid med 30 grader og sol... Jeg lurer på hvordan denne jula blir. Jeg kjenner jeg kommer til å savne mye i Norge i denne tida. Juletrær, snø, juleserier på tv, juleshopping og spesielt vitnesbyrd- og lovsangsmøte i kirka på lillejulaften. Det er tradisjoner som gjør at julestemningen strømmer på. Disse tradisjonene blir borte i år og jeg synes det er litt trist. Men samtidig så blir det spennende å oppleve noe nytt, og kanskje setter jeg enda mer pris på tradisjonene neste år.

Jeg er veldig glad for at familien min kommer ned hit i jula. Og selv om denne jula blir veldig annerledes, så kan vi allikevel bruke dagene på å feire. Feire at Jesus ble født og det gode budskap. Jesus lever i Norge, men også i resten av verden :)

Ønsker dere en god adventstid!

På julebasar med den svenske kjerka, hvor vi fant et norsk juletre! :)

Hun smilte

2009-12-02T22:13:00.001-08:00

Det var få barn på lovsanghjemmet i går. Jeg satt meg ned ved bordet sammen med Meew. Meew er 7 år. Hun hadde på seg en altfor stor skitten kjole som hun hadde bundet sammen på toppen for at den ikke skulle dette av. Både armene og beina var fulle av myggstikk, arr og sår. Kroppen var spinkel og øynene sultne på oppmerksomhet. Hun satt og tegnet en løve. Når hun var ferdig sa jeg at den var fin. Hun smilte.

I det siste har jeg tenkt en del på livet til de som bor i slummen. Finnes det noen framtid? Er det noen som klarer å komme seg vekk og få en bedre tilværelse? Jeg ble sittende å snakke med Arne, en misjonær her i Thailand, om dette og svaret var både godt og vondt. Ja, det er folk som kommer seg ut av slummen, men det er dessverre få. Lovsangshjemmet tar imot barn fra 0,5-3 år. Deretter kommer de fleste til Immanuel Day-Nursery(der jeg jobber). Her er alderen 2,5 - 6 år. Barna lærer hvordan de skal oppføre seg, lese og skrive. De leker og har det gøy sammen, og jeg må si jeg er imponert over engelsknivået til fem-åringene i klassen min. På grunn av dette får barna et grunnlag som gjør at de lettere kan følge med når de begynner på skolen. Å kunne snakke engelsk er veldig viktig og en ressurs få thaier har. Det er ofte gjennom engelskkunnskapen at slum-barna får plass på videre utdanning. NMS hjelper også til med støtteordninger og stipend så det er en mulighet for de fattige små barna.

Så jeg er glad for at jeg kan si at arbeidet vi gjør her i Thailand hjelper. Ikke bare blir barna forberedt til skolegang, men de får masse kjærlighet og oppmerksomhet som de kanskje ellers ikke ville fått. Det er godt å se håp i de mørke gatene.

Meew så opp på meg og sa et eller annet på thai. Jeg skjønte ingenting, men gav henne et smil tilbake. Meew er ei glad jente som sprer glede på Lovsangshjemmet. Hun møter alltid opp og koser seg med de andre barna der. Jeg håper framtiden til Meew kan smile tilbake til henne...

All I need is You!

2009-11-27T22:46:00.000-08:00

Ut av komfortsonen

2009-11-24T02:11:00.000-08:00

Har du noen gang lest en tekst for så å bli skikkelig inspirert og rørt? Har du noen gang endret holdninger etter du har lest noe? Prøvd å forandre livet fordi du vil gjøre noe godt?

Selv har jeg en tendens til å lese mye bra og så tenke at dette skal jeg være med å kjempe for. Jeg blir skikkelig gira og tenker på alt som jeg kan gjøre og hvordan. Problemet mitt er at de tankene aldri går i oppfyllelse. For sannheten er at det frister mer å bare nyte livet og være fornøyd med sånn som jeg har det.

Noe jeg har innsett her i Thailand er at det er mye bedre å gjennomføre det man tenker. Da blir man enda mer gira og får ny energi ved å se at det hjelper. Jeg er i Thailand. 13 timer med fly og en drøy time med bil fra sofaen i stua. Jeg vil kalle det et lite steg ut av komfortsonen. Men jeg oppdager at jeg fortsatt føler meg helt trygg. Jeg har ikke hatt noen ekstremt store utfordringer enda og jeg tror kanskje jeg fortsatt prøver å holde meg unna de.

Saken er at jeg sitter her i Thailand, og jeg ser at arbeidet jeg gjør hjelper og jeg får mye ut av det selv. Men jeg gleder meg til å komme til Norge, og hoppe enda lengre ut av komfortsonen. For det er der hvor alle kjenner meg, der alle snakker samme språk og der alle helst vil klare seg selv. Tør jeg stå fram med det jeg tror på foran en fremmed i Norge? Tør jeg spre det gode budskap hvor det virkelig trengs?

Jeg vil prøve! Vil du prøve med meg?

"God's love will never fail"

En normal dag i Bangkok

2009-11-20T07:08:00.000-08:00

Klokka ringer. Jeg lister meg ut av rommet i håp om å ikke vekke Mari. Morgenstell og frokost, så er jeg klar for jobb. Klokka er 08.30. Jeg går ned første trapp og befinner meg i klasserommet som jeg jobber i. Ungene på 5 år kommer springende mot meg og roper «Phi Lincii»(thai-navnet mitt med ordet for eldre «phii» foran). Jeg smiler og kjenner en glede over at jeg får være med disse barna. I løpet av skoledagen er det leking, fellessamling med flaggheising og kongesangen, undervisning(jeg har litt engelskundervisning), mer leking og deretter mat. Når lunsjen er servert er jeg ferdig på skolen. Jeg spiser lunsj med kokken, går så opp et par etasjer og befinner meg i leiligheten. Fire timer fri før neste jobb går(som regel) til pensumlesing og andre produktive ting som må gjøres.

Klokka er 15.15 og jeg rusler av gårde mot min andre jobb. Jeg tar snarveien gjennom slummen og over elva. Søpla ligger strødd og jeg kjenner kloakkstanken stikker i nesa. Husene er ikke hus, men små skur. Jeg får en påminnelse på hvor fattige de barna jeg treffer virkelig er. Et kvarter senere er jeg fremme på jobb. Lovsangshjemmet lyser litt opp med sin grønne farge blant det ellers gråe nabolaget. Ungene kommer springende mot meg og roper «Phi Lincii». Jeg klarer ikke la være å bli glad i disse barna. Her er aldersgruppen alt fra 4-15 år og vi har forskjellige aktiviteter som leking, tegning, musikk, bordtennis, bingo og en del aktiviteter som foregår på engelsk for at ungene skal lære det. Timene suser av gårde og plutselig er klokka seks. Jeg er ferdig for dagen. Sammen med Mari tusler jeg hjem. Vi tar omveien ved hovedveien for å være på den sikre siden. Kveldene går til filmtitting, kveldsmat, pensumlesing og annet kos. Klokka blir ti og jeg er trøtt(til en forandring fra Norge).

Lovsangshjemmet

På mandagene er dagen litt annerledes. Da jobber Mari og jeg på Nådehjemmet. Det ligger et stykke unna og vi tar derfor taxi til jobb. Her starter dagen klokka åtte. For tiden er det 4 mødre og 3 gravide på hjemmet. Oppgavene våre består i å være sammen med de som er der. Vise de støtte, kjærlighet og at vi vil bli kjent med de. Vi skal også ha litt engelskundervisning. Klokka tolv er det lunsj og vi spiser sammen med de. Har planer om å lage noe norsk til de en gang, så det blir spennende å se hvordan det blir tatt imot. Jobben er ferdig klokka fire, men vi kan være der så lenge vi føler for.

Jeg er veldig takknemlig for at jeg er her og får gjøre det jeg gjør. Selv om jeg kjenner hjemlengselen i blant, så vet jeg at jeg kommer til å se tilbake på dette halvåret som noe helt spesielt. Jeg har noen fantastiske folk rundt meg av både misjonærer, lærere og venner. Jeg takker Gud for at jeg har det så bra og for alt jeg får oppleve. Jeg har så mye å lære!

Barna på lovsangshjemmet overtok kameraet mitt og tok noen bilder:

We can change the world!

2009-11-15T04:39:00.000-08:00

Men når jeg ser rundt meg...

2009-11-11T05:04:00.000-08:00

Jeg plugger høreproppene i ørene. Lener setet langt bak og trer teppet godt om meg. Puta ligger tett plantet mot bakhodet mitt og jeg blir søvnig. Jeg befinner meg i nattbussen fra Mukdahan til Bangkok. Det er en helt annen type buss enn de jeg har tatt tidligere i Thailand. Komforten er ikke til å klage på og jeg vil nesten si bussen er hakket bedre enn norsk standard. «Dette er livet» tenker jeg først, men jeg tenker videre... Hvorfor sitter jeg på denne flotte bussen? Hvorfor har jeg ikke endt opp på en gammel thailandsk lokalbuss igjen? Svaret er at jeg har penger til denne komforten. Og om jeg liker det er jeg ikke helt sikker på. Selvfølgelig skal vi unne oss noe godt iblant. Men jeg skammer meg litt over hvor ofte det blir. Nå sitter jeg i en nyopppusset leilighet. Vi har fått trykk i dusjen og airconditionen er på. Jeg var ikke helt forberedt på dette. Jeg hadde ikke trodd at jeg kom til å mislike at jeg har det så bra. Men når jeg ser rundt meg og ser hvordan de lever her, så smaker plutselig ikke isen på Swennsens isbar noe godt lenger...

Mukdahan - bare navnet får meg til å smile!

2009-11-05T23:21:00.000-08:00

Mukdahan, en perle nord i Thailand. Jeg har virkelig fått sansen for denne lille, men koselige byen. I morgen reiser vi til Bangkok og på mandag starter arbeidet. Jeg gleder meg veldig til å begynne med det jeg kom til Thailand for, men jeg må si det er trist å skulle forlate Mukdahan.

Føler jeg på ny reiser fra det kjente og kjære hvor jeg har det trygt og godt. Jeg har fått en fast hverdag her og trives med den, nå må jeg starte på nytt og planlegge en ny hverdag. Men Gud er med meg til Bangkok også, og jeg gleder meg til alt han har å vise og lære meg. Mukdahan, vi ses nok snart igjen...

Takk til:
- aerobic-instruktørene i parken
- Good Mook for vestlig tilflukt
- Monooy og hennes måte å gjøre thai-undervisning spennende på
- tuk-tuk sjåførene som kjørte oss til målet uansett om de visste veien eller ikke
- kjerka og menigheten som har tatt oss så godt imot.
- Benjamin og Sarah for å gi meg et svært positivt syn på dansker
- Kine og Kari for noen fantastiske morgenstunder: Jogging og Starbucks-kaffe!
- misjonærene for alt de har gjort for oss
- markedet for gode matopplevelser
- Ragnhild for labbeentusiasmen
- Team Thailand for mange gode stunder sammen
- Gud for et minne for livet!

Brødre som nyter utsikten sammen

Nydelig natur i Mukdahan nasjonalpark

Ragnhild på den daglige labbeturen til skolen

Middag med misjonærflokken. Fantastiske folk!

Lagde kratonger som man skal sette ut på vannet med lys i. Er en buddhistisk tradisjon.

Siste dag på språkskolen

Team Thailand og Monooy(språklæreren vår)

Virkeligheten

2009-11-03T06:07:00.000-08:00

Jeg sitter i senga mi. Under en god og varm dyne. Lyset er på og døra er låst. Utenfor står vakta og passer på hele natta. Jeg er trygg.

Hva skjer utenfor murene til hotellet? Hvor mange uskyldige barn blir misbrukt akkurat nå?
Vi lever midt i det. Vi vet om det. Vi hører om det. Hvorfor ser vi det ikke?

Vi vil ikke se det...

Kultursjokk?

2009-11-01T01:53:00.000-07:00

Det er så mye jeg misliker med denne kulturen. Så mye som jeg gjerne skulle forandret på. Det er altfor masse som gjør meg trist og lei. Av og til blir jeg rett og slett utrolig irritert. Men tro ikke at jeg snakker om den thailandske kulturen. Nei, jeg snakker om vår kultur! Den egoistiske kalde norske kulturen.

Nå har jeg vært i Thailand i en måned. Tida har rent av gårde og jeg sitter igjen med et veldig positivt syn på kulturen her. Selvfølgelig er det ting jeg reagerer på her også, men alt i alt liker jeg thaienes tankegang. De er så mye mer fornøyde med det de har, selv om de nesten ikke har noe. Vi har virkelig mye å lære...

Jeg var innom vg.no i dag. Svineinfluensaen ser ut til å være enhver nordmanns største frykt. Men hva er dette å skrive opp og ned om? Er Norge blitt blinde for verdenen rundt? For hver person som dør av svineinfluensa, dør 1000 personer av fattigdom. Hvor bør da fokuset være? Er det riktig at Norge bruker flere millioner på å bekjempe svineinfluensaen, istedenfor å bruke ressurser på å hjelpe de som virkelig trenger det?

For hver person som dør av svineinfluensaen
har 1000 barn dødd av fattigdom.
(tekst hentet fra nyhetsspeilet.no)

Jeg er lei av kulturen vår! Lei av at vi klager på alt. Nå klager jeg til og med på kulturen vår... Vi lever i et av verdens beste land å bo i, men allikevel er vi ekstremt kravstore. Vi hungrer etter alt det materialistiske, når sannheten er at det ikke er det vi trenger. Vi klarer ikke sette pris på kjærligheten mellom mennesker og det som virkelig betyr noe.

En ting jeg liker her i Thailand er at man ikke skal vise sinne, for ingenting løser seg på den måten. Jeg liker at jeg kan være positiv! Hvis ting ikke går som planlagt er det ikke noe anna å gjøre enn å smile. Det vil jeg ta med meg tilbake til Norge.

Jeg tilhører selv den norske kulturen. Jeg ser at jeg klager over små ubetydelige ting og ikke alltid setter pris på det som betyr noe. Men jeg ønsker så inderlig å forandre meg. Jeg prøver å se med stor glede på det jeg har, istedenfor å alltid ønske mer. Jeg har en fantastisk kjæreste, en kjærlig og god familie og utrolig mange herlige venner. Men best av alt: Jeg har en Far som alltid passer på meg! Jeg har alt jeg trenger og mer enn det. Takk, kjære Far, takk!

Takk for en "bra" tur!

2009-10-27T09:05:00.001-07:00

Jeg kjenner gleden begynner å boble fram i kroppen. Smilet vokser, og øynene stråler av glede. Jeg klarer ikke å få fram den utrolig spennende følelsen jeg kjenner med ord og starter å vifte villt med hendene. Planen er klar: Jeg skal til Vietnam!!!

Dette var følelsen jeg hadde på fredag. Sekken var pakket og jeg var klar. Klar for et nytt og spennende eventyr. Fire norske jenter som skulle på helgetur til Laos og Vietnam. En unik mulighet som vi ikke kunne la gå til spille. Hoi An var den perfekte byen og vi gledet oss til å bade på stranda, sykle i gamlebyen og kanskje til og med få sydd en kjole hver...

Turen er i gang. Alle er i godt humør og ser positivt på helga. Vi tilbringer fredagen i Laos og leker morsomme leker for at tida skal gå. Så setter vi oss på nattbussen til Vietnam. Selv om bussen er i lokal standard, dvs. skitten, gammel og med stor mangel på dempere så betyr ikke det noe, for vi er nemlig på vei til Vietnam og da er det absolutt verdt de ukomfortable timene i bussen. Gjennom vinduene fra bussen ser vi den vakre og idylliske naturen i Vietnam. Det er frodig og grønt. Elvene samler seg og danner vakre fossefall. Den skinnende sola får det rennende vannet til å glitre. Vi ser de innfødte som vasker klær i elvene og hverdagen deres ser både enkel og avslappende ut. Jeg finner fort ut at Vietnam er et land jeg liker.

Etter 13, 5 lange timer ankommer vi Da Nang i Vietnam, siste stoppested for bussen. Sola stråler og vi lengter mer og mer etter stranda i Hoi An. Eneste som gjenstår er å kjapt finne ut når vi må ta bussen hjem, for så å komme oss ned til målet. Vi leiter febrilsk etter en rutetabell, mens de ivrige vietnameserne prøver i flere desperate forsøk å få oppmerksomheten vår. Endelig finner vi riktig informasjonsluke og Birgitte spør damen på andre siden av glasset om avgangstidene til Laos. Hun snur seg sakte mot oss og vi kan se at hun har en sørgelig nyhet å komme med. Sannheten kommer fram... Eneste mulighet vi har er å ta den neste bussen som går, for vi må rekke skolen mandag morgen. Klokka er halv to. Neste buss har avreise klokka fem og passasjerene må møte klokka fire! Det vil si at vi har 2, 5 timer å bruke i Vietnam. TO OG EN HALV TIME! Sjokket kommer over oss og vi reagerer forskjellig alle sammen. Latteren bryter ut av Ragnhild og meg, samtidig som vi klart kan se den utrolig kjedelige siden ved det...

Klare for mat fredag kveld, uvitende om at dette ble vårt siste ordentlige måltid i løpet av helga. (Foto: Mari Sandve)

Faktum er at vi brukte 37 timer i buss på en helg for å være i Vietnam i 2,5 timer! Noen vil kanskje si at det var en helt ubrukelig tur og at det var totalt unødvendig å bruke over 600 kr på å få to nye stempel i passet. At vi hadde mangel på mat fordi vi ikke ville ta ut mer penger enn vi trengte og plutselig endte opp med å ha for lite, er også noe andre kan synes er litt tåpelig. Men spør du oss nå så kan vi alle si, med en litt skeptisk tone, at vi likte denne mislykka turen.
- Vi fikk utnyttet de få timene vi hadde i Vietnam og badet i havet.
- Vi fikk se mye av Vietnam og Laos(dog gjennom et skittent bussvindu.)
- Vi lærte oss å være mer takknemlige for det vi har.
- Vi fikk virkelig kjent på det å være backpackere.
- Vi fikk mange grunner til å takke Gud.
- Vi ble bedre kjent med hverandre og samholdet vokste.

Og vi kan fint trøste oss med at hadde vi valgt å ikke reise, så hadde vi alle lurt på hvordan det hadde vært!

Den gode gamle lokalbussen!

Overlykkelige over å ha funnet en minibank i Laos!

Stranda i Da Nang, hvor vi fikk badet i en time :)

Traff på mange skolebarn på en skole i Laos.

Backpacker-jentan!

Takk for en bra tur ;)

Et lite innblikk i Thailand

2009-10-18T03:05:00.000-07:00

Thailand, landet hvor:
- alle smiler
- alle vil hjelpe deg, uansett om de kan eller ikke
- bilkjøringa handler om å være egoistisk
- du tar av deg skoene før du går inn i en butikk
- frukten er både billig og god
- maten er sterk!
- taxiene er knallrosa
- 30 grader i skyggen er vanlig
- man ikke skal vise skuldre
- kongen er "hellig" og man kan finne svære bilder av han overalt
- ladyboys er normalt
- man synger av glede uansett om man klarer å treffe en tone eller ikke
- felles aerobic i parken er treningsmetoden
- alle vil bli hvite og derfor kler seg for å gå ut i sola
- unger spiser blekksprut som snacks
- man spiser middag til frokost, lunsj og kvelds.
- man spiser med gaffel og skjer, ikke kniv
- all mat er tilført store mengder sukker
- bussene er min definisjon på harry
- bilene aldri blir fulle
- jeg liker meg!

Normal frokost i Thailand. (Foto Ragnhild Ekre)

Tuk-tuk, et vanlig fremkomstmiddel i Thailand.

Harry buss! Denne satt vi på med i over 12 timer.

Bilde av kongen tatt på et akvarium.

Nesten full taxi. 4 i baksete, 3 foran :) (Foto: Ragnhild Ekre)

Angrer..

2009-10-18T01:16:00.001-07:00

Angrer jeg noen gang på at jeg begynte på Hald? Ja, det gjør jeg. Noen ganger blir jeg sittende å ønske meg hjem. Hjem til alt det kjente og kjære hvor alt er trygt og godt. Jeg savner både venner, familie og kjæreste her nede og mange ganger høres 6 måneder ut som 3 år. Samtidig ser jeg at det var derfor jeg ville begynne på Hald. Jeg ville ut av komfortsonen. Ut og lære om virkeligheten. Jeg kan se tilbake på et blogginnlegg jeg skrev rett etter jeg hadde vært på intervju med Hald, og jeg ser at det er den utfordringa jeg er i nå. Og jeg er glad for det!

Deler av et tidligere blogginnlegg:
" Jeg trenger virkelig en utfordring! Jeg er lei av å leve i luksus. Lei av at alt skal gå så perfekt. Lei av å være misfornøyd på grunn av de minste problemene. Lei av at vi er så kravstore! De spurte om jeg kunne klare å leve i en hverdag hvor omtrent ingenting går som planlagt. For det er ikke som i Norge; at folk er presise, tidspunkter skal holdes, bussen går akkurat på tiden osv. I både Sør-Amerika og Afrika går ikke alt på skinner. Klarer jeg å leve slik i 7 måneder?
Jeg vet ikke! Men jeg har virkelig lyst til å prøve.. "

Nå havnet jeg verken i Afrika eller Sør-Amerika, og uteoppholdet er ikke lenger enn 6 måneder. Men saken er den samme. Utfordringen er her nå, og jeg er så takknemlig for at jeg lever i den. Så hvis du spør om jeg er glad for at jeg begynte på Hald, er svaret definitivt "JA!"

Et budskap som er vanskelig å formidle

2009-10-13T03:19:00.000-07:00

Jeg sitter og lurer på hva jeg skal skrive... Jeg vil så gjerne få dere til å forstå, men jeg finner ikke ordene som kan fortelle hva jeg har sett. Jeg føler ikke jeg kan klare å få fram det budskapet jeg vil gi.

På mandag forrige uke var vi på Home of Praise for å se hvordan arbeidet der er. Jeg visste at vi skulle til slummen og jeg var forberedt på å se fattigdom på nært hold. Men idet vi kjørte inn i slumområdet ble jeg helt stille og tankene surret rundt. Kan folk virkelig bo her? Vokser barna opp i disse omgivelsene? Nabolaget bestod av falleferdige skur med bølgeblikk til tak. Over seg hadde de motorveien og eksosen lå derfor tett i lufta. Vi fikk høre at hver andre time suser toget forbi, og det finnes ikke et gjerde som beskytter barna mot å løpe rett over togskinnene. Hadde dette vært i Norge ville vi kalt det en søppelhaug. Men her bor det altså flere familier enn du aner...

Jeg ble sittende i bilen etterpå å tenke på hvordan det ville vært å vokse opp med et skur som hjem. Hvordan det ville vært om mine foreldre var for opptatt med å jobbe at jeg måtte klare meg på egenhånd. Hvordan ville jeg sett på livet da? Jeg tar meg selv altfor ofte i å ville ha det beste. Jeg klager når senga er for hard og når det ikke finnes toalettpapir på doen. Men hva er det å klage over? Jeg har det mye bedre enn den lille gutten som lå på gulvet og sov...

Tanken på at foreldrene etterlater barna for seg selv mens de går på jobb er forferdelig. Da er det godt Home of Praise tar imot mange av barna, så de kan komme å få den kjærligheten og omsorgen de trenger. Jeg setter stor pris på at jeg kan få være med å gi den omsorgen. Jeg håper jeg kan være med å gi barna en glede i hverdagen...

"God's love will never fail!"

Bilder av opplevelser i Thailand

2009-10-12T03:33:00.001-07:00

Ingen problem med hele familien på en moped i Thailand!

Ragnhild og jeg som koser oss på en såkalt "Tuk-tuk" i Mukdahan. Tuk-tuk er framkomstmiddelet vårt her den første måneden.

Noen av ungdommene vi var ledere for i Pattaya.

Onsdagskveld på leiren! Nydelig avslutning på dagen med fersk sjømat ved stranden.

Ragnhilds første smak på Frukt-shake i Thailand! Veldig vellykket :) Birgitte kjøler seg ned i varmen.

Her er bygget i Bangkok som vi bor i. Legg merke til forskjellen på vinduene oppover i etasjene. Vi bor øverst..

Første dag i Bangkok! Tester ut Thailands mat og alle er fornøyde :)

Thailand!

2009-10-04T08:33:00.001-07:00

Jeg er i Thailand!! Og for de som lurte, så lever jeg fortsatt. Thailand er faktisk fantastisk. 30 grader og sol. Det høres fint ut, gjør det ikke? For min del er det litt for varmt, og da er det veldig morro å få høre at det ikke er særlig varmt her nå. Hehe.. Men skal klare det fint. Er vel en slags vanesak denne varmen.

«Ha lave forventninger!» fikk vi høre. Og det hadde jeg, derfor ble jeg svært positivt overrasket over leiligheten vi har fått. Er en stor leilighet med bad, et stort soverom(som Mari og jeg deler), og stue og kjøkken i et. Dusjen er det eneste jeg kan sette et lite spørsmålstegn ved. Vi har fått en stor bøtte og et dusjhode. Skal altså stå bøyd over denne bøtta og dusje med en tynn, tynn stråle. Det er da man merker forskjell på norsk og thailandsk standard. Men jeg setter pris på at jeg ikke lever i 5-stjerners hotell. Skal jo merke kulturforskjellene dette halvåret.

På lørdag var vi og så på et buddhistisk tempel. Mange som ofret og satt på bakken og bad. Da gikk det opp for meg hvor heldige vi kristne er. Gud krever faktisk ingenting av oss. Vi må ikke be, vi må ikke lese bibelen, vi må ikke gå sånn og sånn kledd. Det er en stor frihet det. Men jeg vil allikevel oppfordre folk til både å be og lese Bibelen. Det er til vårt eget beste! For Gud vet hva som er best for oss, og å leve etter hans vilje vil da gjøre livet vårt bedre. Så jeg liker å lese Bibelen! Spesielt når jeg ikke MÅ lese. Gud er så god :)

Har det altså supert her, og alt har går fint! Takk for forbønn alle sammen. Det funker :)

Spennende på både godt og vondt

2009-09-28T07:48:00.000-07:00

"Jeg trenger en koffert!" sier jeg til butikkmannen. Mannen hadde tydeligvis veldig peiling på kofferter, så han begynte å legge ut om alle fordeler og ulemper med de forskjellige koffertene. Tror aldri jeg har følt med så proppa full av koffertsnakk før.. Da gikk det opp for meg. Jeg reiser faktisk! Ikke om tre måneder, ikke om tre uker, men om tre dager. Om tre dager sitter jeg på flyet til et nytt sted, et nytt land og en helt ny kultur. Så midt i all koffertsnakket ble jeg stående og tenke. Fikk ikke med meg halvparten av det han snakket om og følte bare for å sette meg ned.. "Gleder du deg?" er et spørsmål jeg får ofte disse dagene. Svaret er både ja og nei. Jeg sitter med en blandet følelse av å glede seg og å grue seg. Det er så mye jeg har lyst å være med på her i Norge og så mange jeg kommer til å savne. Men samtidig får jeg en helt unik stor opplevelse som sannsynligvis kommer til å endre mye av verdenssynet mitt. Spennende.. Spennende på både godt og vondt. Men en ting er sikkert! Gud er med meg overalt og da har jeg ingenting å bekymre meg for. Takk, kjære Far, Takk!

Matt 6, 34:"Så gjør dere ingen bekymringer for morgendagen; morgendagen skal bekymre seg for seg selv. Hver dag har nok med sin egen plage."

Fil 4, 13: " Alt makter jeg i Ham som gjør meg sterk"

Matt 28, 20: "Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende."